I ett av verdens stilleste rom hørte hun noe uventet

Da Olga Lehmann sto i et lydtett rom ved NTNU i Trondheim, hørte hun noe som bråkte. Hva det var, overrasket henne stort. (Fra boken «Stillhet som livskunst»).

Hva var dette bråket? Var det en lastebil? En tromme? Et dyr? Jeg tilbrakte fire eviglange minutter i dette kjedelige rommet. Selv om det var nesten helt lydløst, opplevde jeg likevel stedet som støyende.

Jeg opplevde ikke «stillhet», i hvert fall ikke ren «stillhet». Som en karusell kretset tankene mine rundt de samme spørsmålene: Er jeg trygg her? Når vil dette ta slutt? Hallusinerer jeg?

Når man lyser opp et mørkt loft, merker man at jo mer lys som kommer inn i rommet, jo lettere er det å se støvet som ellers er skjult i mørket. Likedan, når stillhet fyller et rom, kan vi legge merke til ytre og indre informasjon som ellers ville gått ubemerket hen.

Jeg sto helt alene midt i det mørke tomrommet, i et rom fritt for ekko. Disse lydisolerte rommene, som ofte finnes i laboratorier for akustikk eller fysikk ved universiteter, regnes som noen av jordens stilleste steder.

Den uutholdelige støyen som hadde fanget oppmerksomheten min, var mine øyevippers – ja, mine egne øyevippers – lette berøring med ansiktsmasken jeg brukte for å beskytte meg mot granittstøvet i rommets isolasjonsvegger!

Etter å ha besøkt et lydtett rom uttalte den amerikanske musikeren John Cage at vi aldri kan oppleve ren stillhet. Mens vi lever, la han til, kan vi utforske stillhetens ulike formål og nyanser.

Hans berømte og kontroversielle mesterverk 4'33'' er et eksempel på slik utforskning. Tenk deg at du kjøper billett til en konsert med en berømt pianist med forventning om å nyte pianomusikk.

Når artisten kommer på scenen, setter han seg ved pianoet og ser på det i fire minutter og trettitre sekunder uten å spille (jf. tittelen på stykket). Hvilke følelser ville du som publikum kjent på ved å oppleve denne uventede stillheten?

Les mer om boken «Stillhet som livskunst» av Olga Lehmann.