Lever du som en snever definisjon av deg selv?

Har vi en stabil personlighet, eller er det bare en rolle vi spiller? Michael Puett foreslår at vi leker oss inn i nye roller for å jobbe med relasjonene våre.

Å sette merkelapper starter i barndommen: Han er den flittige, mens den andre er en hissigpropp. Så blir vi lært opp til å godta oss selv slik vi er. Merkelappene blir betegnende for hvem vi er og hvilke beslutninger vi tar. De blir til selvoppfyllende profetier. Så våkner vi opp en dag og oppdager at vi lever som en svært snever definisjon av oss selv. Det vi i Vesten definerer som vår personlighet, er de adferdsmønstrene vi har utviklet over tid.

I stedet for å tenke på oss selv som ett selv som vi prøver å nå frem til ved selvrefleksjon, bør vi tenke på oss selv som en kompleks samling av emosjoner, karakteristika, lyster og trekk som drar oss i ulike retninger. Gjør vi det, blir vi tilpasningsdyktige i stedet for å definere oss som et øyeblikksbilde av kun én identitet.

Barn gjentar den samme leken igjen og igjen fordi det gir dem muligheten til å gå inn i andre roller enn dem de har i det virkelige liv, og slik perfeksjonere andre sider ved seg: De lærer å takle frykt og engstelse og å spille rollen som redningsmann og helt, alt i trygge omgivelser som de selv har skapt.

Essensen for de som leker, er å være seg bevisst at de later som, at de sammen har trådt inn i en alternativ realitet der de kan la fantasien råde og fremelske andre sider ved seg selv. Rent intuitivt skjønner barn ritualer bedre enn de fleste voksne. De forstår at det ikke er virkelig og at det er der verdien av dem ligger. Det er en som om-verden der de kan løsrive seg fra tilvante mønstre.

På samme måte kunne vi, gjennom hele livet, trent oss i å utvikle nye og bedre måter å forholde oss til hverandre på. Det fungerer fordi hver av deltakerne spiller en annen rolle enn den han vanligvis innehar. Det er dette «bruddet» med virkeligheten som er avgjørende for å kunne arbeide med relasjonene. Når faren går inn i rollen som sin egen sønn, forstår faren sønnen bedre og blir derfor en bedre far og et bedre menneske. Rollebyttet får ham til å utvikle mer komplekse, nyanserte sider ved seg selv, som også han kan ta med seg inn i andre situasjoner.

Siden vi ofte tenker på oss selv som stabile individer, inntar vi de rollene vi mener vi er tildelt, roller vi er vant til å holde oss innenfor. Ved å si til deg selv: Det er slik jeg er, begrenser du på forhånd din evne til å ta innover deg det som skjer, omfanget av den responsen du kan gi og medmenneskeligheten du kan vise.

Hvilke mønstre, hvilke inngrodde vaner er det du tolker verden gjennom? Er det slik at når partneren din kritiserer din måte å fylle oppvaskmaskinen på, trigger det minner fra barndommen da du ofte følte at du ikke strakk til?

En konfutsiansk tilnærming ville være å notere deg mønstrene og så arbeide aktivt for å bytte dem ut. Og over tid endre mønstrene ved for eksempel å bestemme deg for ikke å reagere med et sukk når faren din igjen bryter ut i en av sine tirader (selv om du er irritert). Da vil det dukke opp flere egenskaper ved deg selv. Etter hvert vil du ikke lenger la deg lede av umiddelbare følelsesmessige reaksjoner, men hente frem egenskaper du ikke visste at du hadde, og så begynner du å bli en bedre person.

Les mer om boken «Veien» av Michael Puett, som teksten er hentet fra.