33 timer på månen og en innsikt som forandret alt
Apollo 14 var den åttende bemannede romferden i Apollo-programmet og den tredje som landet på månen, i februar 1971. Av mannskapet på tre gikk to på månens overflate – Alan Shepard og Edgar Mitchell. Her er et utdrag fra Mitchells skildring av reisen og den opplevelsen som skulle bli bestemmende for resten av hans liv.
Få minutter etter avgang var vi i verdensrommet, det store området hvor jeg en gang var blitt fortalt av himmelriket lå. Det er like vakkert og mystisk som noe et barn kan fantasere om. Det gir en følelse av uvirkelighet, med fravær av gravitasjon og et teppe av mørke som bare brytes av et overveldende stjerneglitter rundt romskipet. Det slo meg at himmelen ikke simpelthen er over jorden. Den er under og over alt rundt oss. Usynlig omgir den hjemmeplaneten 24 timer i døgnet, helt ut til kanten av universet.
Først var synsfeltet dominert av jorden, men langsomt så jeg hvordan planeten bare er ett av utallige himmellegemer. I tre dager fløy vi tvers over rommet, flere kilometer i sekundet. Månen vokste i vinduet, kraternes topografi ble mulig å skjelne. Utsikten ble overnaturlig vakker. Da Alan og jeg kretset bare få tusen meter over de høyeste månetoppene, var månelandskapet nesten skremmende kjent, med fjell og daler og sol på himmelen.
For første gang på tre dager var det mulig å skille mellom opp og ned. Den lille jordkloden lignet en satellitt. Ellers var det lite som lignet noe vi hadde sett før. Ingen vegetasjon, og ingenting som myket opp landskapet. Uten atmosfære ble alle former knivskarpe i sollyset. Det virket som vi bare kunne strekke ut hånden og ta på månen.
Da vi hadde funnet et jevnt underlag for landingen, kunne vi snart se det mystiske månestøvet bli feiet vekk av motoren. Vi sank ned til en stille, død verden, et sted hvor ingenting beveget seg. Alt syntes å ha ligget slik siden tidens begynnelse. Nå hvilte fartøyet på månens overflate. Med to romvesener i et svært fremmed land.
Livet på månen
Det er dramatisk forskjellig å se et landskap gjennom et vindu, og gå ut i det selv. Ved å tre inn i det, blir du en del av dets topografi og historie. Jeg følte at vi var innfødte i dette landskapet, de eneste noensinne. Stillheten syntes å uttrykke at landskapet tålmodig hadde ventet på vår ankomst i millioner av år. Formene var mer dramatiske enn lignende former på jorden, hvor de mykes opp av atmosfæren. Solen brant i kanten av skyggene.
Lange sjekklister måtte følges og dobbeltsjekkes. Vår tilstedeværelse hadde kostet amerikanske skattebetalere millioner av dollar. Vi hadde ikke et minutt å kaste bort. Vi satte opp en kjernefysisk stasjon som kunne gi strøm til vitenskapelige instrumenter i årevis, og en TV-stasjon.
Etter vår første ’dag’ på jobb vendte Alan og jeg tilbake til fartøyet og prøvde å sove gjennom den kunstige ’natten. Månedagen består av 28 jorddager, så skumringen er nesten alltid langt unna. Vi trakk for gardinene og krabbet inn i køyene, den ene under den andre.
Med bare en sjettedel av vanlig tyngdekraft, fikk vi en falsk oppfatning av fartøyets stabilitet. Det sto på en slak helning, men det føltes som vi skulle tippe over. Vi tilbrakte natten med å døse og lytte til den lave lyden av bittesmå meteoritter som kolliderte med vårt skjøre hjem.
Å legge ut på fottur på månen var en underlig opplevelse, langt vanskeligere enn man skulle tro ved å studere fotografier. Landemerker som var tydelige på bildene, var skjult av overlappende, eldgamle kratere som dannet et nettverk av rygger inntil to meter høye. Avstand ble umulig å bestemme, fordi horisonten var så nær og sikten så uvant klar i det luftfrie rommet. Objekter så ut til å være dobbelt så nær som de egentlig var. Men ting ordnet seg, bare litt saktere enn våre stramme planer la opp til.
Kosmisk enhet
Etter 33 timer og endt oppdrag lettet vi med landingsfartøyet og koblet oss til romskipet i bane over månen. Da vi banket på luken til Stuart Roosa, kunne han ikke motstå fristelsen til å spørre: «Hvem er det?»
I rommet kan det menneskelige øye se omtrent ti ganger flere stjerner enn på jorden. Samtidig er de kjente objektene ti ganger klarere. Da vi nærmet oss jorden igjen og jeg så ut av vinduet, kjente jeg en voksende følelse av undring. Romskipet roterte, himmel og jord sirklet om hverandre inn og ut av synsfeltet. Plutselig følte jeg meg koblet til noe mye større enn meg selv og planeten i vinduet. Noe uforståelig stort.
Jeg så en planet preget av krig og disharmoni bak den fredelige atmosfæren. Men forbi jorden fattet jeg underet på alle kanter, og jeg innså jeg at universets natur ikke var som jeg hadde lært. Himmellegemene var ikke adskilte og uavhengige av hverandre. Det var ingen religiøs eller overnaturlig opplevelse, selv om mange har brukt slike uttrykk om lignende opplevelser.
Det var heller ikke en ny vitenskapelig innsikt. Det var en dyp innsikt mot nye perspektiver og større forståelse. Mennesket er del av en kontinuerlig utvikling, en større og mer intelligent prosess enn klassisk vitenskap og religiøse tradisjoner har kunnet beskrive. Jeg var del av en mye større naturprosess enn jeg tidligere hadde ant. Her var det noe potent, noe som kunne endre menneskers liv.
Jeg lurte på om Stu og Alan opplevde det samme, men av en eller annen grunn kjente jeg ikke trang til å spørre. Jeg kjente det som en ekstase ved enheten, slik har det også tidligere vært beskrevet. Ikke bare så jeg sammenhengen, jeg følte og opplevde dem. Fysisk og mentalt strakte jeg meg ut i kosmos. Kroppens begrensninger ble borte. Tradisjonelle svar på spørsmål som ”Hvem er vi?” og ”Hvordan kom vi hit?” virket mangelfulle, foreldede og feilaktige. Prosessen er rikere enn vi hittil har drømt om.
Dette var et redigert utdrag fra Edgar Mitchell og Dwight Williams’ bok «The Way of the Explorer» (1996). Få kan reise ut i verdensrommet, men mange har tatt indre reiser som kan gi litt av det samme perspektivet som Edgard Mitchell fikk. Vil du være med på en slik ferd, les Michael Pollans guide til sinnsforvandling – boken «Psykedelisk renessanse».
