Polariseringen som smelter polarisen
We live in a political world, sang Bob Dylan i 1994. Om det var sant da, er det enda mer sant nå. Selv virus og været er blitt politiske størrelser i 2020.
På Dagsrevyen kunne vi denne uken høre at maskebruk i USA kunne deles i to leire. Demokrater brukte munnbind, republikanere ikke. Man skulle ikke tro at et virus kunne bli en politisk sak, men her er vi. Selv er jeg gammel nok til å huske at klimaspørsmålet ikke var oppdelt etter politiske skillelinjer. Klimaendringene handlet om endringer i klima og hvor vidt disse endringene var menneskeskapte – ikke om man identifiserte seg på venstre- eller høyresiden av politikken. Hvordan havnet vi her, og er det en vei ut herfra?
Tradisjonelt er det to ting som har samlet folk på tvers av politisk tilhørighet. Den første er religion og den andre er nasjonalisme. Begge disse ideologiene er i full oppløsning, i hvert fall her i Vesten. Ifølge Norsk Monitor har andelen nordmenn som tror at det finnes en Gud falt fra 55% i 1985 til 30% i dag. Blant de yngste voksne er tallet 21%. For dem som er enig med Arnulf Øverland i at kristendommen utgjør en tiende landeplage burde det være gode nyheter. Jeg er en av dem, men jeg ser også at noe er gått tapt. Troen på at Gud skapte Jorden og alle mennesker på den, innebar et samlende fellesskap som overskred politisk tilhørighet.
Nasjonalisme gjorde det samme, men har aldri helt kommet seg helt til hektene etter 2. verdenskrig. Problemet var selvsagt at vårt nasjonale fellesskap fort kommer i konflikt med de andres nasjonale fellesskap. I en verden fylt til randen med atomvåpen er det en dårlig oppskrift. Nå danser begge disse ideologiene, kristendom og nasjonalisme, sine betimelige dødsdanser, men hva har de blitt erstattet med?
Fint lite, foreløpig. Vi befinner oss i et verdivakuum hvor veldig mange ikke tror på en samlende fortelling om hvem vi er. Er dette egentlig så farlig? Ja, det er dessverre det. Mange av de største politiske utfordringene vi står ovenfor krever at vi tenker og handler helhetlig. I stedet ligner det politiske landskapet mer og mer på skyttergravskrigene fra 1. verdenskrig. Som den nå så upopulære kristendommen sier det i Markus 3:25: Og om et hus kommer i strid med seg selv, kan dette huset ikke bli stående.
I mangel på svar på de evige spørsmål om hvor vi kommer fra, hvem vi er og hvor vi er på vei, er materialisme blitt den rådende religionen. I kampen mot eksistensiell meningsløshet laster vi våre skip med ting. Små ting og store ting. Mange ting. Og ikke bare materielle ting. I håp om å ankre våre egoer satt i drift av de falmende meningsbærende fortellinger, knytter vi oss opp mot meninger. Meninger er ikke lenger noe vi har, men er del av hvem vi er. Når andre så argumenterer mot meningene våre oppleves det derfor som et personlig angrep, en eksistensiell trussel. Skyttergravene blir dypere og dypere, grensene forblir fastlåste og skipet synker. Ved å identifisere oss med meningene våre går vi glipp av nyansene og blir dummere alle sammen.
Mens de politiske sakene vi skulle løse forblir uløste. For hva er egentlig viktigst, la oss si i miljøspørsmål: At jeg kan slå meg på brystet som en person som innehar riktig standpunkt i miljøspørsmål, eller å redusere miljøødeleggelsene? Svaret er selvsagt det siste. Da hjelper det ikke å kildesortere mens jeg skriker av full hals at alle andre er idioter. Hvis det viktige er miljøet, bør jeg bruke like mye energi på å overbevise andre om viktigheten av å bevare miljøet som jeg bruker på å kildesortere. Virker ikke de gamle metodene må vi finne nye, bedre måter å argumentere på. For å sitere integralfilosofen Ken Wilber: Økologisk visdom består ikke [bare] i å forstå hvordan man skal leve i pakt med naturen, men i å forstå hvordan man kan få menneskeheten til å leve i pakt med naturen.
Vi må skape en felles virkelighetsforståelse som både inkluderer alle mennesker og dyr og Jorda vi alle lever på, en forståelse så enkel og så overbevisende at den kan omfavnes av alle. Mens vi jakter på den overbyggende forståelsen må vi ta i bruk det eneste verktøyet vi har for å overbevise andre om at enkeltsaker er for viktige til å smelte bort på polariseringens alter, nemlig dialog. I dialog har vi både en vaksine mot den polariserende fordummingen, og den eneste farbare vei frem mot en ny samlende fortelling som kan erstatte kristendom og nasjonalisme.
Mitt tips for den som ønsker å være en positiv motkraft i en negativt ladet polarisert samtid, er å oppgradere ferdighetene dine i dialog. Det skal i hvert fall jeg gjøre.