Reaktiv eller mottakelig sinnstilstand?

Når vi er sammen med barna våre, kan det være ekstremt nyttig å finne ut om de er i en reaktiv eller mottagelig sinnstilstand, skriver Daniel J. Siegel og Tina Payne Bryson.

Hvis vi ønsker å forberede barna på å delta som sunne og friske individer i relasjoner, er vi nødt å sørge for at de er åpne og mottagelige, ikke lukkede og reaktive. Her er et eksempel på en øvelse Dan bruker i mange familier: Først sier han at han skal gjenta et ord flere ganger, og så ber han dem legge merke til hvordan det kjennes i kroppen. Det første ordet er «nei», sagt bestemt og litt strengt, og så gjentar han ordet syv ganger med omtrent to sekunders mellomrom.

Etter et lite opphold sier han så «ja» syv ganger med klar, men litt mildere stemme. Etterpå sier klientene ofte at de følte at «nei-et» virket begrensende og fremkalte sinne, som om de var blitt irettesatt eller utskjelt. «Ja-et» fikk dem derimot til å føle seg rolige, fredelige og til og med lette i kroppen. (Du kan lukke øynene og prøve øvelsen selv. Legg merke til hva som foregår i kroppen når du eller en venn sier «nei» og deretter «ja» flere ganger.)

Disse to ulike reaksjonene – «nei-følelsene» og «ja-følelsene» – kan illustrere hva vi mener med reaktivitet i motsetning til mottagelighet. Når nervesystemet er reaktivt, er det i virkeligheten utsatt for en kjemp-eller-flykt-respons, en tilstand hvor det er nesten umulig å ha en åpen og omsorgsfull innstilling overfor et annet menneske. Husker du amygdala og de andre nedre delene av hjernen som reagerer umiddelbart, uten å tenke, når du føler deg truet?

Når hele vårt fokus er selvforsvar, forblir vi i den reaktive «nei»-tilstanden, uansett hva vi gjør. Vi blir vaktsomme og klarer ikke å være åpne for andre – ved å lytte til dem, stole på dem, ta hensyn til følelsene deres og så videre. Selv nøytrale utsagn kan oppfattes som angrep; vi forvrenger det vi hører så det passer til det vi frykter. På denne måten hensettes vi i en reaktiv tilstand og forbereder oss på å kjempe eller flykte, eller så stivner vi kanskje helt.

Når vi er mottagelige, er derimot andre koblinger i hjernen aktive. «Ja»-delen av øvelsen gir de fleste en positiv opplevelse. Musklene i ansiktet og stemmebåndet slapper av, blodtrykket og hjerterytmen normaliseres og deltakerne blir mer åpne for det andre sier. De blir kort sagt mer mottagelige. Reaktivitet kommer fra den nedre delen av hjernen og gjør at vi føler oss overkjørte og opprørte, og inntar en forsvarsposisjon. En mottagelig innstilling aktiverer systemet for sosial adferd og involverer koblinger i den øvre delen av hjernen som knytter oss til andre mennesker, og som lar oss føle oss trygge og sett.

Når vi er sammen med barna våre, kan det være ekstremt nyttig å finne ut om de er i en reaktiv eller mottagelig sinnstilstand. Det krever selvfølgelig at vi forstår både oss selv og andre. Vi må ta hensyn til hvilken følelsesmessig tilstand barna (og vi selv) befinner oss i til enhver tid.  Når fireåringen skriker: «Jeg vil huske mere!» mens du bærer henne under armen ut av lekeplassen, er kanskje ikke tidspunktet det beste for å snakke med henne om hvordan man gir uttrykk for sterke følelser. Vent til den reaktive tilstanden er over.

Når hun blir mer mottakelig, kan du snakke med henne om  hvordan hun kan prøve å håndtere det annerledes neste gang hun blir skuffet. Og når elleveåringen finner ut at han ikke kom inn på tegnekurset han hadde gledet seg til, kan det hende du bør ligge unna omstendelige forklaringer om forventninger og alternativer. Reaktiviteten i den nedre delen av hjernen vet ikke hva den skal gjøre med de mange ordene i overetasjen av hjernen. I reaktive øyeblikk er ikke-språklig støtte (slik som en klem eller et medfølende ansiktsuttrykk) til mye større hjelp.

Etter hvert ønsker vi å hjelpe barna våre å bli mer åpne for relasjoner, og hjelpe dem å utvikle ferdigheter som lar dem knytte seg til andre. Da kan mottakelighet lede til gjenkjennelse – en form for tilknytning fra innsiden og ut – som vil la dem oppleve dybden og intimiteten i meningsfylte relasjoner. Uten dette blir barnet overlatt til seg selv, motivert av en følelse av isolasjon snarere enn et behov for og en evne til tilknytning. 

Les mer om boken som teksten er hentet fra her: