Sanseerfaringens økologi

Av David Abram

Oversatt av Kari Bu

Jeg begynner disse tankene ved vintersolverv, en natt så lang at selv trærne og steinene faller i søvn. Ifølge en fortelling som blir fortalt på ulike måter hos ulike urfolk, holdes solen i dette øyeblikk inne i jordens kropp.

Hver kveld ved solnedgang glir solen inn i bakken. Om natten reiser den gjennom bakkens tetthet, og om morgenen ser vi den reise seg fra bakken langt mot øst og klatre opp på himmelen. Men i de lange vinternettene, og særlig ved vintersolverv, bor solen i bakken over lengre tid, og mater den mørke jorden med sin brann. Den befrukter dypene med det mangfoldige livet som etter flere måneders svangerskap vil blomstre frem på jordens overflate.


Denne fortellingen er skapt av en tenkemåte som er svært ulik måten de fleste av oss tenker på i dag. Vi kunne si at den har lite med ’fakta’ å gjøre. Selv om vi vet at fortellingen beskriver hendelser som ikke er bokstavelig sanne, har den en forunderlig resonans for oss som hører den. Den bringer oss nærmere sansene og vår direkte, kroppslige bevissthet om verden rundt oss.


Vår spontane, sanselige opplevelse av solen er et brennende nærvær som stiger opp og går ned. Samtidig har vi lært om solens stabilitet relativt til jorden, og overbevist intellektene våre om at det er jorden som beveger seg mens solen stort sett holder seg på plass. Men med dyresansene våre, uten hjelpemidler, opplever vi fremdeles at solen reiser seg fra jorden hver morgen, og synker under bakken hver kveld. Enten vi er vitenskapsfolk eller arbeidsledige, snakker vi alle om solen som går ’opp’ og ’ned’, for dette er vår primære opplevelse av saken.

Da jeg gikk på barneskolen på 1960- og 70-tallet, ble jeg stadig oppfordret til å mistro sansene mine. Sansene bedrar, fikk jeg høre. Dette var et gjennomgående tema i naturfagtimene, i en tid hvor alle vitenskaper syntes å etterstrebe fysikkens rene presisjon. Vi lærte at sannheten aldri finnes i det som viser seg, men et annet sted. Enten i en mystisk, sub-mikroskopisk sfære som vi bare kunne nå med komplekse instrumenter, eller i et tilsynelatende kroppsløst felt av siffer og abstrakte beregninger. Den verden sansene ga direkte tilgang til, fortonet seg snart som en slags illusorisk, avledet dimensjon, mindre essensiell enn den sannere sfæren som var skjult bak det synlige.


I mitt første år på college hadde jeg en ganske sprø fysikkprofessor som jevnlig prøvde å sjokkere klassen ved å utbryte – vill i blikket – at stolen han satt på ikke var fast stoff i det hele tatt, men nesten fullstendig besto av tomrom. ” Hvorfor faller du ikke da på rumpa?” tenkte jeg. Og jeg begynte å lure på om vi ikke hadde snudd alt på hodet. Jeg lurte på om ikke vår avvisning av sansene og den sanselige verden – vår evige diskvalifisering av den direkte opplevelsen – undervurderte den sanneste verden av alle.

Den sanselige verden er klart flertydig, åpen og full av usikkerhet. Det er gode grunner til å være på vakt overfor den, og alltid se nærmere etter. Her er ingenting noensinne helt sikkert eller fast. Skyggen av skyene som formørker den store kampesteinen på den andre siden av jordet viser seg, når jeg går nærmere, å være krusete svart mose som stråler ut over steinens overflate. Det avdankede dekket som ligger halvt begravet på stranden forvandler seg plutselig til en døsende sel som bjeffer når vi kommer. Den verden vi opplever med sansene, uten hjelpemidler, er flytende og besjelet. Den endrer seg i forhold til vår posisjon og sinnsstemning.

Et minne fra en fottur på sørkysten av Java: Det er en varm dag, men sterk vind beveger grenene og bladene i noen trær på den andre siden av marken. Når jeg går mot trærne, forvandler vinden som beveger bladene seg plutselig til en flokk med aper som leter etter mat blant grenene. Slike møter, og mangelen på sikkerhet som de skaper, kan få oss til å avvise sanseerfaring helt og heller lete etter ’sannhet’ i en annen og mindre flertydig dimensjon. Alternativt kan disse erfaringene få oss til å tro at sannheten selv er en lurendreier, at den skifter form, og at sansene er våre beste veiledere for å nærme oss den.

For meg virker det som de av oss som jobber for å bevare vill natur også må jobbe for en tilbakevending til sansene og en fornyet respekt for sensoriske kunnskapsformer. Sansene er vår mest umiddelbare adkomst til den mer-enn-menneskelige naturverdenen. Øynene, ørene, neseborene som fanger opp fjerne lukter av sjøsalt i brisen, den porøse huden som får frysninger ved det følte nærværet av et annet dyr. Kroppslige sanser bringer oss hvert minutt i samspill med den pustende jorden.

Hvis menneskeheten har glemt sin dype avhengighet av det jordiske samfunnet, kan det bare være fordi vi har glemt (eller avfeid som irrelevant) den sanselige dimensjonen i livene våre. Sansene er det mest ville i oss – evner som vi på ett eller annet vis deler ikke bare med andre primater, men med de fleste andre enheter i det levende landskapet.

Tenk på honningbien som gjennom syn og en slags lukt kan trekkes inn i hjertet på en villblomst. Sanselig persepsjon forårsaker her en intim forbindelse mellom denne organismen og dens lokale verden. Våre egne sanser har også utviklet seg sammen med den sanselige jorden omkring oss. Menneskets øyne har utviklet seg i subtil samhandling med hav og luft, de er formet og informert av den synlige verdens vekslende mønstre. Ørene er gjennom selve sin struktur avstemt etter ulvehyl og gåsetut.

Sanselig persepsjon er limet som binder våre atskilte nervesystemer til det større, omfattende økosystemet. Slik biens sammensatte øye trekker den inn i villblomsten, slik laksen drømmer seg i vei gjennom ulike lukter mot sin hjemlige strøm, slik har våre egne sanser rettet bevisstheten mot bestemte deler og varianter av landskapet, inkludert sinnsstemninger, innsikter og handlinger som vi feilaktig tilskriver bare oss selv. Om vi overser eller undervurderer vår sanselige erfaring, mister vi vår fremste kilde til å tilpasse oss en større økologi, og setter både oss selv og jorden i fare.

Jeg sier ikke at vi skal fornekte abstrakt fornuft og simpelthen overgi oss til sansene, eller at vi skal stanse vår vitenskapelige utforskning og den tålmodige, grundige analysen av bevismateriale. Overhodet ikke: Jeg sier at som tenkere og vitenskapsfolk må vi sørge for at innsiktene våre informeres av den direkte, sanselige erfaring av verden. Og videre, at vi må uttrykke konklusjonene av eksperimentene våre i et språk som er tilgjengelig for direkte erfaring. Slik kan vi gradvis bringe vitenskapen i samsvar med dyreintelligensen i de pustende kroppene våre. (Jeg tenker på en artikkel jeg leste av en biolog for noen år siden, om hvordan en forskningsagenda som mangler en følt eller indre forbindelse med det den studerer nødvendigvis skaper dårlige resultater.

Han har rett! Slik vitenskap fornekter forskerens egen tilhørighet i den verden han vil studere. Slik vitenskap er ikke Darwinistisk nok – den later som om vi mennesker, i kraft av vår evne til kjølig resonnering, på et vis kan frigjøre oss fra vår kjødelige tilhørighet i en mer-enn-menneskelig vev av innflytelser som vi har utviklet oss sammen med). Bare en kultur som forakter og avviser sansene kan forsømme den levende landjorden så grundig som vår kultur gjør.

Mange faktorer har ført til vår fremmedgjøring fra de sanselige omgivelsene. Og mange flere faktorer forlenger og konserverer denne fremmedgjøringen. En av de kraftigste er også en av de mest uoppdagede: vårt hverdagsspråk, våre talemåter. Det vi sier har en dyp innflytelse på det vi ser og hører og smaker av verden! Det finnes riktignok talemåter som bringer oss nær sansene, måter å snakke på som fremmer og forsterker den sanselige gjensidigheten mellom jordens kropp og våre egne kropper. Men det finnes også måter å bruke ord på som simpelthen dreper sansene, gjør oss blinde for de sanselige omgivelsene og dermed uimottakelige for landjordens stemme.

Den kanskje mest utbredte av disse er den endeløse tilbøyeligheten til å objektivere den naturlige verden, til å skrive og snakke om hver enhet (mose, maur eller fjell) som om den var et determinert, kvantifiserbart objekt uten egne sansefornemmelser og ønsker. Som om vi for å kunne beskrive et annet vesen presist først må frata det dets levende annerledeshet, eller se det for oss som et sett med passive mekanismer uten spontanitet, uten subjektivitet, uten noen aktiv kraft på egen hånd. Som om en sopp eller et tre var en fast og ferdig enhet som ventet på å bli utredet av oss, snarere enn et gåtefullt nærvær som vi står i et forhold til.

Når vi virkelig er våkne for sansenes liv – når vi ser med våre dyreøyne og lytter med våre dyreører – oppdager vi atingenting i verden rundt oss kan oppleves direkte som et passivt eller ubesjelet objekt. Hver enhet møter blikket vårt med sine egne hemmeligheter. Om vi gir det vår oppmerksomhet, trekkes vi inn i et dynamisk samspill der vi lærer av og iblant forvandles av det andre vesenet. I sfæren av direkte sanselig erfaring er alt besjelet, alt beveger seg (selv om noen ting klart beveger seg mye langsommere enn andre, som steinene og åsene).

Når jeg går langs elven, kan jeg plutselig bli dypt beveget av den loddrette granittveggen på den andre siden av elvebredden. Skal jeg påstå at denne bevegelsen er helt subjektiv, en rent mental opplevelse som ikke har noe med den faktiske steinen å gjøre? Eller skal jeg innrømme at det er en fysisk, kroppslig opplevelse, forårsaket av det andre vesenets kraftfulle nærvær. At min kropp åpenbart beveges av den andre kroppen – og følgelig at jeg og steinen ikke er forbundet som et mentalt ’subjekt’ til et materielt ’objekt’, men snarere som en slags dynamikk til en annen dynamikk, som to ulike måter å være besjelet på.

Hvis vi betrakter materie som essensielt ubesjelet eller passiv, fremkaller vi behovet for et gradert hierarki av vesener. Steiner har ingen kraft eller erfaringer over hodet, bakterier har en minimal grad av liv, planter har litt mer liv og en elementær sensitivitet, ’lavere’ dyr er mer sansende, men likevel bundet av instinkter, ’høyere’ dyr er mer bevisste, mens bare mennesker er helt våkne og intelligente.

Slik isolerer vi kontinuerlig menneskets bevissthet som noe ovenfor og atskilt fra den sanselige verden. Hvis vi antar at materie er besjelet (eller ’selv-organiserende’) fra begynnelsen, forsvinner hierarkiene, og vi står igjen med et vidt differensiert felt av besjelede vesener der hvert av dem har sine egne begavelser relativt til de andre. Og vi befinner oss ikke over, men midt inne i denne levende veven, som vår egen sansende del av det sanselige landskapet.

Om vi fortsetter å omtale andre dyr som mindre mystiske enn oss selv, om vi omtaler skogene som ikke-sansende systemer, og elvene og vindene som hovedsaklig passive elementer, nekter vi oss den direkte, indre opplevelse av disse skogene. Slik stenger vi sansene og begynner å leve mer og mer i hodet. Vi forsegler vår intelligens inne i seg selv, og begynner å betrakte verden som tilskuere – aldri som deltakere.

Hvis vi derimot ønsker å huske hvordan det er å føle seg fullt og helt som en del av denne ville jorden – hvis vi vil gjenvinne vår plass som medlemmer av det biologiske samfunn – da må vi begynne å snakke annerledes. Det vil bli en vanskelig forandring, gitt steilheten i gamle vaner, og det vil antakelig ta tiår med dyp oppmerksomhet og eksperimentering før vi begynner å få det til. Samtidig vil det være forunderlig enkelt, og merkelig kjent – og barna kan hjelpe oss.

Om vi virkelig ønsker å vekke sansene, og slik fornye solidariteten mellom oss selv og resten av jorden, da må vi erkjenne at myriaden av ting omkring oss har sin egen aktive kraft, sin egen aktive innflytelse på våre liv og tanker (og også, selvfølgelig, på hverandre). Vi må begynne å snakke om de sanselige omgivelsene slik våre pustende kropper virkelig opplever dem – som aktive, besjelede og levende.

Artikkelen sto først på trykk i Network nr. 86, vinteren 2004.

Les mer i Sansenes magi av David Abram.