Slik opprettholdes offerrollen

Noen definerer seg selv gjennom sine negative erfaringer. Åse Dragland tar for seg offerrollen, fra boken «Kroppens skjulte intelligens». 

Opplevelser som skaper sterke følelser, gir sterke minnespor — enten positive og gode som glede, kjærlighet, overraskelse, eller vonde og negative som frykt, skam, tristhet og sinne. Hendelser som stadig blir gjentatt vil også lage sterkere minnespor. 

Dette medfører at når vi senere i livet havner i de samme situasjonene som vi har opplevd tidligere som positive eller negative, vil følelsene fra den gang slå inn over oss. Har man mislykkes som taler i et bryllup, vegrer man seg for å prøve igjen. Har man derimot fått oppmerksomhet og ros, er det lett å stille seg positiv til et nytt oppdrag.


De negative tankesporene er vanskelige å slette. Om vi til stadighet har de samme forestillinger om oss selv, om våre evner, om medmennesker og verden i sin alminnelighet, kan tankene stivne i baner som "jeg kan ikke…", "jeg tør ikke…", "jeg er for dum for…", "jeg er dårlig til…", "jeg er for gammel for…"….


I større eller mindre grad har vi alle slike låste tanker, og svært ofte velger vi å handle slik vi har gjort før siden det er trygt og godt og vi er redd for å mislykkes. Hvis man tenker seg en gammel grammofonplate med riller, kan det være et bilde på egne hjernevinninger. Stiften har lett for å havne i det gamle sporet. 

Selve ordene vi bruker kan også være med på å befeste at slik ER ting. Folk som hele tiden snakker om at de burde gjøre ditt og datt, mener egentlig lite med sine utsagn. De gir på en måte omgivelsene eller andre skylden for at tingene er som de er, i stedet for å ta ansvar for å komme ”dit de burde”. 

Både de selv og mennesker rundt dem vet at et utsagn som ”ja, jeg burde ha begynt å trene mer”, vil neppe bli realisert. Men personlig utilstrekkelighet kan også utarte til blokkeringer som slår ut i negative personlighetstrekk og føre til alvorlige lidelser som for eksempel tvangstanker, spiseforstyrrelse eller depresjoner. 

For alle mennesker gjelder at når reaksjonsmønstre og holdninger begynner å minne om hakk-i-plata, kan det være lurt å ta en pause og nullstille seg selv – og så prøve å ta fatt på problemet fra en ny synsvinkel. Noen går inn i en rolle – og blir der. 

Enkelte personer er for eksempel flinke til å klage og bruker lang tid på å fortelle omverdenen hva som er galt både med dem selv og med omgivelsene. Om du prøver å gi råd til vedkommende, kan du oppleve at det ikke har noen virkning. Det er som om personene vender det døve øret til og fornøyd sirkler videre i sine gamle tankebaner. 

Det kan være trist å være i en offerrolle, men samtidig ligger det noen gevinster i rollen. Man kan for eksempel alltid skylde på motgang og smertefulle opplevelser. Det blir en egen trøst i å synes synd på oss selv. Andre mennesker som har opplevd vanskelige ting i livet, foretrekker å opprettholde disse opplevelsene gjennom å søke sammen med likesinnede og ved alltid å starte med å presentere seg selv gjennom livshistorien sin. Ved å definere seg selv gjennom sin negative erfaring, opprettholder man også sin rolle som offer. 

For enkelte kan det rett og slett gå konkurranse i å overgå hverandre i smertefulle opplevelser. Gjensidig utveksling av sykdom kan bli som et vennskapelig ritual, og mange har sikkert også opplevd hvordan en person kan kontrollere stemningen i en gruppe ved å minne alle sammen på hennes/hans bedrøvelige tilstand. Sinnsstemning og samtale blir tilpasset ”offeret” som får akkurat den feedback og oppmerksomhet hun/han trenger for å fortsette å bli i rollen. 

Å nekte å gi slipp på hendelser i fortiden – negative eller positive – er som oftest sløsing med energi. Offerrollen blir ei hengemyr der man blir sittende fast om man ikke bestemmer seg for å sparke fra og komme seg løs.


Les mer om boken «Kroppens skjulte intelligens», som teksten er et utdrag fra.