Var denne hesten et geni?

Hesten Hans ble betraktet som et mattegeni. Det viste seg at evnene skyldtes en annen type intelligens, skriver Eva Meijer.

Hans ble født i Tyskland mot slutten av det nittende århundre. Da han var fire år gammel, kunne han multiplisere og dividere og trekke kvadratroten. Han var ikke bare en regnebegavelse, han kunne også stave ord, lese, nevne dato og klokkeslett, skjelne toner og intervaller i musikk og se forskjell på farger.

Hans, som ikke var et menneskebarn, men en hest, svarte på spørsmålene folk stilte ham, ved å dunke høyre forhov i bakken. Wilhelm von Osten, mennesket hans, opptrådte med ham for publikum fra 1891. Det varte ikke lenge før vidunderhesten ble lagt merke til av den lokale pressen, og oppvisningene hans trakk stadig flere tilskuere.

Mange som så ham, ble overbevist om at Hans var et geni, mens andre var skeptiske. For å undersøke om det dreide seg om bedrageri, nedsatte regjeringen en kommisjon under ledelse av filosofen og psykologen Carl Stumpf, med tretten eksperter på området hesters intelligens, deriblant en veterinær, direktøren for dyrehagen, en rytter og et antall lærere. I september 1904 konkluderte man med at det ikke dreide seg om triks eller bedrageri. Stumpf ba en assistent, Oskar Pfungst, om å fortsette undersøkelsen.

Pfungst gransket Hans omhyggelig. Først uten publikum, og med en annen utspørrer enn Von Osten. I begge tilfellene svarte han like godt som før på spørsmålene, noe som utelukket at Von Osten hadde ført folk bak lyset med vitende og vilje. Deretter undersøkte han om Hans svarte riktig når han ikke kunne se den som stilte spørsmålet, og når den spørrende selv ikke visste svaret. I de tilfellene ble Hans svar skyldig.

Pfungst oppdaget at Hans reagerte på ørsmå forandringer i kroppsspråket til spørsmålsstilleren. Han tok selv hestens plass og oppdaget at alle spørsmålsstillerne ubevisst gjorde en liten bevegelse med hodet når han skulle banke for siste gang. Konklusjonen ble at Hans ikke var spesielt gløgg, og definitivt ingen vidunderhest.

Denne undersøkelsen har medvirket til at mange adferdsundersøkelser nå utføres dobbelt blindt, det vil si at undersøkeren ikke vet hvem som hører til den testede gruppen, og hvem som hører til kontrollgruppen, eller mer generelt ikke vet hva det ønskede resultatet er, slik at hun eller han ikke kan påvirke den testede uten å ville det. Dette er like anvendelig på mennesker som på andre dyr, noe Pfungst selv også viste. Von Osten fortsatte for øvrig å opptre med Hans, og publikum fortsatte å komme.

Den belgiske vitenskapsfilosofen og psykologen Vinciane Despret, som har forsket mye på relasjonen mellom dyreforskere og dyr, fremholder at Hans faktisk er et intelligent dyr, bare på en annen måte enn man først trodde. Hans kunne lese de minste forandringer i menneskers kroppsspråk. Hester kommuniserer godt med mennesker, men til vanlig foregår det mest med berøring (som ved ridning), og ikke så mye med synet.

Hans kunne altså oversette dette. Dessuten trente han menneskene som spurte ham ut; når de hadde arbeidet med ham i lengre tid, ga de ham tydeligere signaler, men uten å være klar over det selv. Ved hjelp av kroppsspråk, som dels er bevisst, dels ubevisst, lærer hest og menneske å lese hverandre, slik at de blir bedre avstemt og innstilt på hverandre.

Hvor klok er Kloke Hans? Hvis vi måler med menneskelig målestokk, og betrakter regneferdighet eller musikalsk gehør som eneste uttrykk for intelligens, er ikke Hans særlig smart. Hvis vi prøver å oppdage en menneskelig universell grammatikk hos ham, kommer vi ikke særlig langt med de språkevnene han hadde.

Hvis vi betrakter hjernen hans som en svart boks, er han kanskje litt smart: Han har jo lært seg å utføre visse oppgaver på små signaler fra mennesker. Men selv forstår han ikke hva han gjør, og undersøkelsen av ferdighetene hans mislykkes totalt fordi den som undersøker, gir anvisninger.

Kloke Hans' intelligens ble målt etter menneskelig målestokk, og han ble betraktet som dum. Hvor smart han var etter hestemålestokk, vet vi ikke, for undersøkelsene av ham var orientert mot interaksjon med mennesker. Vi vet imidlertid at Hans var en kvikk og lovende elev når det gjaldt kommunikasjon mellom menneske og hest. Han lærte raskt å lese mennesker, og han lærte menneskene å gi bedre tegn med det kroppsspråket de hadde til rådighet.

I Hans' tenkning og kommunikasjon spilte kroppen en stor rolle. Hester kommuniserer på en lang rekke måter med kroppen. De kan for eksempel dreie ørene nesten 180 grader, og med ørestillingen kan de vise hverandre hvor det er mat å finne, og om det er rovdyr i nærheten. Øynene og synsretningen spiller også en rolle. Hans leste de kroppslige signalene til mennesket sitt som spørsmål, og svarte med kroppen.

Ikke bare Hans' tenkning er kroppslig, det gjelder også menneskene som arbeidet med ham. Hans måtte lære det som var forventet av ham, den forståelsen oppsto ikke fra den ene dagen til den andre. Kommunikasjon med Von Osten ga form til dagene hans og den verden han levde i, og vice versa:

Bevisste og ubevisste handlinger medvirket til å perfeksjonere kunststykket. For det var et kunststykke: Hans' handlinger hadde betydning innenfor en bestemt praksis, et slags sirkusnummer. Von Osten, Hans og tilskuerne deltok i en spesifikk språklek der konteksten ga handlingene mening. Hans var dyktigere i denne språkleken enn andre hester – han var ikke den første Von Osten prøvde å lære opp – fordi han så så oppmerksomt på mennesker.

Les mer om boken «Dyrenes språk», som teksten er hentet fra.