Vår verdens ende kan bli et finfint sted!

Agnete Samdahl i samtale med biologen Elisabet Sahtouris
Først publisert i Flux Livsfilosofisk magasin #48 Veier til fremtiden (2007)

Elisabet Sahtouris er ekspert på levende systemer. Webstedet hennes viser et velkjent bakgrunnsbilde: Jorden med hav og kontinenter sett fra verdensrommet. Men på hjemmesidene ’flyter’ det myriader av mikrovesener over jorden. Dette er ingen datavirus-spøk. Som utviklingsbiolog og fremtidstenker er Sahtouris en entusiastisk beundrer av de små urinnvånerne i vårt biotiske samfunn. Hun er overbevist om at vi har mye å lære av dem.

Klimaforandringer og andre globale utfordringer må møtes med skaperevne og samarbeid. Det mener Sahtouris at vi finner i alle høyt utviklede systemer, også hos bakterier. Nå er det på tide for oss mennesker å komme til sans og samling og begynne å lære av våre feil, sier hun. For henne betyr dette at vi må utvikle oss fra et system med fiendtlig konkurranse til et med modent samarbeid, noe som representerer en potensielt storartet og nyskapende periode i menneskenes historie.

- Det mangler ikke på dystre spådommer om fremtiden, men du er optimist. På hvilket grunnlag?
- Jeg er mest interessert i hvordan vi kan få til nødvendige forandringer i dagens samfunn. Vi må se hva som stimulerer til handling og sette dette i fokus. Som menneskeart er vi i ferd med å bli voksne. Alle arter som overlever i det lange løp har separate barndoms- og voksenfaser. I begynnelsen prøver de gjerne å ta knekken på andre for å få tilgang til flere ressurser og kunne formere seg raskere. Dette kan de holde på med en stund, men det forandrer seg etterhvert fordi det simpelthen ikke er hensiktsmessig å kvitte seg med alle konkurrentene. Arter som blir voksne og som lærer å samarbeide med andre arter rundt seg overlever oftere. Rent økonomisk er det billigere og mer effektivt å samarbeide enn å drepe. Menneskers strategi med krig og drap og ødeleggelse av infrastruktur koster rett og slett mye mer enn å gripe fatt i konflikter gjennom samarbeid. Nå er det menneskets tur til å lære dette.

Bestem deg, vær optimist!

- Du snakker mye om kosmisk bevissthet og gammel visdom. Hva kan vi lære av dette?
- Det er en form for enhet i naturen som vi er nødt til å ta til oss. Vi er én bevissthet kroppsliggjort i mange individer. Vi er ånd med menneskelig erfaring, på samme måte som en bakterie er ånd med bakteriell erfaring. Grunnleggende for universet er en kosmisk bevissthet som er istand til å materialisere verdener slik som vår. Du kan kalle dette Gud, eller du kan gi det andre navn. Når vi snakker om det åndelige, minner vi oss selv på vår sammenheng med alle ting. Vi minner oss på kjærlighetens dypeste natur og på at kjærlighet overvinner frykt.  Vårt nåværende økonomiske system er ikke bærekraftig. Systemets tilhengere tror at vi er fortapt hvis vi ikke ’shop till we drop’ og derved understøtter en vekstøkonomi. Systemets uunngåelige kollaps skaper redsel hos alle og enhver. Men at noe ikke er bærekraftig betyr simpelthen at det ikke kan fortsette, at det må forandres.    

I dag må vi mer enn noensinne erkjenne sammenhengen med våre omgivelser. Det er den opprinnelige visdom i kjernen av alle religioner. Vi må overskride det menneskelige drama vi befinner oss i og se hva som foregår uten å fortape oss i redsel. Verden er ikke alltid god, men et skikkelig drama trenger også noen skurker. Spiller de rollen sin godt, betyr det at dramaet er i fremgang. Dramaet er et verktøy for læring. Det betyr at vi må verdsette og omfatte alle aktørene med kjærlighet. De er alle i Gud, innenfor en kosmisk bevissthet. I et slikt perspektiv kan du se hvor det er naturlig for deg å gå, hvilke veier du kan følge for å  fremme det gode. Bygger du bærekraftig, vil det som ikke er bærekraftig etter hvert falle bort. Skru på lyset, og mørket forsvinner. Bestem deg for å være optimist! Optimister har det alltid  morsommere og det åndsarbeidet de utfører gir ekstra energi til å kunne få virkelig fremgang.

- Når du snakker om samarbeid istedenfor konkurranse og konflikt, betyr det et brudd med darwinistisk ’survival of the fittest’?
- Det er heller et spørsmål om hva vi velger å sette i fokus. Darwinistisk evolusjon, som et endeløst fiendtlig strev for å overleve, er historiens mest deprimerende skapelsesfortelling. Darwin selv var influert av Malthus’ teori om økende knapphet hvor vi mennesker alltid vil ha problemer med tilgangen på mat, med påfølgende sult og krise. Ut fra dette blir kampen for å overleve naturlig og uunngåelig. Slik begrunnet man også den europeiske undertrykkelsen av resten av verden  – gjennom en økonomisk og politisk teori som fikk vitenskapelig stempel og som deretter har dominert vår levemåte. Det er en særdeles deprimerende fortelling. Men det er også alt det er, en fortelling. Nå må vi begynne på en annen fortelling, en som stemmer bedre med hva vi kan finne i naturen og som hjelper oss til å skape en bedre fremtid. Vi må vise hvordan naturens arter og forgreninger vokser seg ut av fiendtlig konkurranse om knappe ressurser og istedet utvikler mangfold og overskudd gjennom samarbeid.

Pionerer for en ny tid

- Det sies at ’den som leter finner’. Det er ikke vanskelig å finne konflikter når vi leter etter dem, men hvordan, rent praktisk, kan vi klare å lære et slikt samarbeide og å se verden på en annen måte?
- Før tenkte jeg at vi mennesker, med en fabelaktig kapasitet for tenkning og fremsyn, ville lære av fortiden og legge opp til en bedre fremtid og på den måten gli smertefritt over i en ny og mer moden fase. Men jo eldre jeg blir jo mer innser jeg at slik er det ikke. I likhet med alle andre arter før oss må vi dyttes. Vi trenger med andre ord en driver i utviklingen mot samarbeid. Og nå får vi heten, en overvarm tidsalder, innover oss. Vi har erfaring med istider, men varmen er på mange måter en ny erfaring. Dette vil tvinge oss til samarbeid, vi har ikke noe valg. Det blir ikke penger igjen til militærutgifter når vi må løfte 13 av våre 20 største byer opp på høyere land. Vi må gjøre ørkenene grønne. Britiske forskere sa nylig at mot slutten av dette århundret vil en tredjedel av verden være så tørr at jordbruk ikke blir mulig, men jeg sier at hvis vi kan kjøre på ski i Dubai – som vi nå kan gjøre med moderne teknologi – så er det klart at vi må kunne drive jordbruk der! Det er ganske enkelt billigere å dyrke mat i en ørken enn å kjøre på ski der.

Vi kan ikke fryse tilbake all den isen som allerede har smeltet. Vi vet at tundraen tiner opp og at dette vil utløse nye gasser som forandrer klimaet. La oss samarbeide med naturen og lære av hva hun viser oss, ikke kjempe mot, men lære hvordan vi kan finne nye løsninger rundt det som kommer til å skje. Vi må surfe på disse bølgene av forandring som naturen legger opp til oss. Det er for sent til å stanse det som presser seg frem. La oss vise de unge at dette er en pionertid uten sidestykke i menneskenes historie, at vi kan leve bedre selv på en varmere planet.

- Kanskje det blir en lekse i ydmykhet, når vi må lære å forholde oss til en verden som befinner seg hinsides noe vi kan dominere og manipulere etter vårt eget forgodtbefinnende.
- Absolutt. Vi trenger en ydmyk holdning og vi trenger nye levemåter. Jeg liker ordet unsustainable (ikke-bærekraftig) – det forteller direkte at noe ikke kan fortsette. Vi må være pionerer for en ny modenhet og en ny tid. Det er faktisk morsomt! Tenk å skape en verden med samarbeidende folk som ikke lenger dreper hverandre – fordi de har oppdaget en økonomi som virker for alle!

Urindrevet batteri

- Det har vært litt av en overraskelse at vi mennesker virker så sterkt inn på klodens tilstand.
- Ja, men dette er nok noe vi ennå ikke har skjønt ordentlig. Vi er nødt til å bevege oss mot nulltoleranse når det gjelder avfall og forurensning, slik Australia, New Zealand og Tyskland nå sikter mot og slik det var i Kina i syttiårene før de gikk inn i en uhemmet kapitalistisk raptus. Naturen selv kjører et nullsystem for avfall, så der har vi mye å lære. Og mange nye teknologier kan utvikles ved nøye å observere naturlige prosesser.

- Enkelt er det likevel ikke, å møte dagens situasjon samtidig som vi skal være nyskapende…
- Sånn kan du se det. Men jeg liker å si til de unge at det er ikke derfor de er her, for å rydde opp i elendigheten. De er her for å bygge den verden de virkelig ønsker seg. De kan surfe på forandringens bølger. Vi kan skape liv i ørkener og vi kan skaffe nok mat, men vi kan også skape ny teknologi – giftfri og resirkulerbar i samsvar med naturlige prosesser. Naturen selv anvender ekstremt avansert teknologi når den får frem materialer som edderkoppspinn, perlemor, papirlignende vepsebol og til og med bakteriebaserte nanomotorer. Jeg samler på nye teknologier basert på naturlige prosesser. Jay Harman er australier og en ivrig surfer. Han studerte bølger og bevegelser i vann og har konstruert propeller og vifter som har forbedret effekten i luftkondisjonering med 33 prosent. Bedriften hans har også utviklet en friksjonsfri utvendig hjertepumpe som ikke ødelegger blodlegemene. I New Zealand tester de busser med motorer som går på hydrogenanriket vann. Brennstoffet lukter og ser ut som vann og det tar en halvtime, med bare mindre endringer underveis, fra vannkran til tank. Dette er bare to av en lang rekke eksempler.

- Med andre ord, samarbeid istedenfor kamp mot naturen.
- Ja, dette er læring av naturen og arbeide med naturen. Med en god porsjon ydmykhet. Teknologien viser seg å bli vesentlig billigere – det finnes til og med et batteri som går på urin. EPRIDA-prosessen reduserer grønt avfall ved lave temperaturer til former for trekull som er førsteklasses gjødsel og gir biobrennstoff til gårdsmaskinene som biprodukt. Dette er et fabelaktig fint system, organisk, naturlig, uten hydrokarboner, som produserer naturlig gjødsel og brennstoff. Det er mengder av muligheter og driftige unge mennesker der ute med en nytenkning som kan få oss ut av den oljebaserte økonomien.

Slipp et frø

- Kan vi ordne opp i alle problemene våre med high-tech løsninger?
- Det er viktig å huske på at noen high-tech løsninger kan være temmelig ille, inkludert genteknologi og nanoteknologi. Genteknologi er et godt eksempel på menneskelig arroganse – vi tror vi kan forbedre naturgitte forhold ved å flytte rundt på genene etter eget forgodtbefinnende. Naturen har flyttet rundt på gener siden urtiden og vet hva den gjør. Gener utveksles ganske fritt i naturen og de kan alle skiftes rundt fra bakterier til oss og tilbake. Alt liv på jorden benytter dette byttesystemet for utveksling av DNA-informasjon gjennom genene. Er ikke det en indikasjon på at vi ikke vil være istand til å kontrollere det? Istedenfor å lære gjennom naturen utvikler vi teknologier som blindt søker å forbedre systemer vi ikke forstår. Genteknologer ser liv som et maskineri med utskiftbare deler. De forstår ikke livets egen intelligens. De forstår ganske enkelt ikke hvordan de enkelte ’deler’ virker og kan ikke engang sortere genene presist, fordi de arbeider med en mye mer primitiv teknologi enn naturen selv har utviklet. Jeg blir også skremt av forslag om å bøte på klimaforandringene ved å sende svovel ut i luften eller jern ut over havet. Det stemmer at forurensning kan reflektere varme tilbake til verdensrommet, men hvordan kan noen mene at mer forurensning kan være en løsning? Vil vi kveles istedenfor å gå kreativt inn for å finne ut hvordan vi kan leve med høyere temperaturer?

Der er også mye som ikke krever high-tech løsninger i det hele tatt. Det dreier seg mer om å gå tilbake til svært enkle former for jordbruk. Hvis vi virkelig var forutseende ville vi begynne med Afrika og ta fatt i ørkenene der. John McMillen er kjent i Afrika som ’mannen med gravestokken’. Han har vist hvor billig, fort og lett det kan gjøres. Midt på åttitallet arbeidet han i Ansokia-dalen i Etiopia hvor det var mye sult, og da nødforsyninger ble fløyet inn, tok han frø, beskyttet av næringsstoffer og en polymerhinne, og slapp dem ut av flyet før han landet. Noen av disse slo rot. Så tok de litt vann og gravde små dammer hvor de satte ut tilapiafisk og plantet grønnsakhager rundt. Dermed fikk de et tett samvirkende system hvor vannet gjødsler hagen og avfall fra hagen er førsteklasses mat for fisken. Hele greia resirkulerer seg selv med et minimum av overflødig avfall samtidig som det produserer store mengder proteinrik næring. Folk som John McMillen burde kunne drive på der ute og lære opp titusener av ungdom.

Samarbeid – uten frykt

- Du er også sterkt engasjert med forskjellige åndelige grupper. Hvordan kan vi bygge broer, i lys av dagens konflikter?Hva trenger vi å lære av hverandre?
- Utgangspunktet er at verden ønsker fred og at mennesker påny og påny lærer fordelene ved samarbeid. Vi har United Religions, World Parliaments of Religions og FN som noen få eksempler på globalt samarbeid. Forskjell i religiøs tro behøver ikke skape problemer. Det er vårt økonomiske system som skaper problemer. De fleste konflikter bunner i økonomisk ulikhet. Hvis alle hadde det rimelig bra økonomisk, tror jeg ikke vi ville ha religionskamp. Vi ville se hva vi hadde felles, vi ville innse at vi trenger mangfold, og vi ville se at monokultur – i religion, landbruk eller økonomi – er en destruktiv menneskelig oppfinnelse.

Tenk på din egen kropp og hvordan alle dens elementer, fra molekyler til organer, trenger å ivareta sine egne interesser! Det pågår konstante forhandlinger mellom alle nivåer for å optimalisere sunnheten i hele systemet, noe som krever at alle elementer og alle nivåer samarbeider til alles beste. Hvis cellene slutter å forhandle og bare holder på med seg selv, får systemet, kroppen, kreft. Det samme gjelder i økonomien; vi trenger å ivareta alles egeninteresse. Slik det nå er har vi World Trade Organisation (WTO) som nedfeller regler for alle, men som nekter å forhandle ut fra de lokale økonomienes egeninteresser. Da får vi en syk verdensøkonomi. Uhemmet egeninteresse hos enkeltaktører kan slå ille ut så lenge den ikke oppveies av egeninteressen til alt som rører seg i samfunnet rundt. Vi vet hvordan vi skal takle dette innen familien og vi vet hva som skjer i kroppen. Likevel blir vi ikke opplært til å se parallellene til hva som skjer i næringslivet, i storsamfunnet, med økosystemene, med nasjonenes og verdens økonomi.

- Du mener likevel det er liten grunn til å være pessimist, til tross for klimakrise og andre konflikter?
- Jeg ser for meg et bedre liv på planeten, til tross for et hetere klima. Et mye bedre liv. Hvis ledere og toppfolk i banker og næringsliv gikk foran, kunne vi gjennomføre nødvendige forandringer med lite tap av liv. Hvis det må skje gjennom enkeltindivider og grasrotaksjoner, og med fortsatt motstand og utbytting fra de økonomisk sterke, vil vi få mer lidelse. Enorme mengder flyktninger lider allerede under dagens system, likevel må vi håpe at dette systemet ikke kollapser før vi har et alternativ på plass. Vi behøver ikke gå til kamp eller gjøre noe for å ødelegge det gamle systemet. Det ligger innebygget i ethvert ikke-bærekraftig system at det faller sammen av seg selv. Alt vi trenger å gjøre er å bygge nye samarbeidsformer.

Mitt håp ligger hos ungdommen. Når jeg ser på internett er det ikke rasisme, grådighet eller krigsiver som råder. De unge vil skaffe seg venner og hjelpe hverandre. Det viktigste vi kan gjøre er å bistå de unge med å skaffe seg venner kloden rundt. Spesielt gjelder det barn av de mektigste. Hjelper vi dem til engasjement og entusiasme for å skape en bedre verden, kan det være nok til at de ikke følger fedrenes tenkemåter. Jeg tror dette er det beste punktet å bryte den onde sirkelen vi er inne i. Unge mennesker i dag er første generasjon med mulighet til å kommunisere og bygge vennskap jorden rundt. Vi må hjelpe dem til å forstå hva global oppvarming innebærer, slik at de virkelig blir motivert til å ta fatt. Rolig og systematisk, uten frykt, kan vi se på dette og si: La oss gjøre verden bærekraftig med det været vi har og det været vi får. Når vi samarbeider med naturen, klarer vi det.