Den postmoderne pilegrim

«Hvorfor jobber jeg hver dag?» «Elsker jeg ham jeg er gift med?» «Skal resten av livet mitt være som dette?» Med slike spørsmål i sekken legger postmoderne pilegrimer ut på vandring mot Santiago de Compostela.

Artikkelen er skrevet av Kirsti Ellefsen og sto på trykk i tidsskriftet Flux nr. 34 i 2003.

De går i tre uker, fire uker, en, to tre eller flere måneder. Uten annen bagasje enn det de kan bære med seg. Slik pilegrimer har vandret helt siden Middelalderen  - skritt for skritt, dag for dag, på vei gjennom Europa mot apostelen Jacobs grav i Santiago de Compostela.

De siste 20 årene har tallet på moderne pilegrimer eksplodert. Over 100 000 mennesker fra hele verden bestemmer seg hvert år for å ta seg fri fra jobben, forlate venner og familie – legge stress, krav, plikter og mobiltelefoner igjen for å gå. 8-9 timer om dagen.

Stå opp grytidlig hver morgen, tåle gnagsår, senebetennelser og pilegrimsherberger der det snorkes i kor og privatliv knapt nok eksisterer. Og nordmenn ligger i dag som nummer 11. på listen over land med flest Santiago-pilegrimer. Og så vi som ikke er katolikker engang. Vi som har fjell og vidder og fred og ro og frisk luft. Hva er det som får oss til å svette oss gjennom Europa langs en støvete eldgammel vei?

Flukt fra slips og suksess

Jeg trodde jeg skulle møte mange troende mennesker. Det gjorde jeg ikke. De færreste moderne pilegrimer er spesielt religiøse. Apostelen Jacob er for dem i beste fall en mytisk skikkelse, og graven hans historisk tvilsom.

Den moderne pilegrim kan være buddhist eller ateist, skeptiker eller romantiker. De færreste regner med å oppleve verken undere eller mirakler. De legger ut på vandring for å få perspektiv på liv de føler seg fanget i. For å spørre seg hva som egentlig er meningen med karrierejag, stress og en tilværelse sentrert rundt materielle verdier.

Businessmannen fra London, psykologen fra Salzburg, den spanske it-konsulenten og advokaten fra Canada – på pilegrimsveien Camino de Santiago, blir deres identitet fristilt. Uten slips og uniformer og posisjoner å forsvare, er vi alle pilegrimer – et merkelig sosialt fellesskap på tvers av nasjonalitet, alder, livssyn og sosial status.

Veien – et fristed

Flerre sosiologer har interessert seg for pilegrimsvandringen som noe atskilt fra det normale samfunn, som noe marginalt. Nasjonalitet, yrke, alder og sosial status later til å miste sin betydning. Som pilegrim har du lov til å bare være. Alle går på den samme veien.

Alle er nødt til å sette den ene foten foran den andre – dag ut og dag inn, uansett om de er bankdirektører, operasangere, pensjonister eller dataingeniører. Selv om dagens pilegrimsvandring ikke bunner i Gudsfrykt og helgentro, har den likevel et spirituelt aspekt.

Om miraklenes tid er forbi, så forventer også pilegrimen anno 2003 at vandringen skal gjøre noe med ham. At man på en eller annen måte skal oppnå ny innsikt, og komme hjem litt klokere. Svært mange av menneskene du møter på pilegrimsveien mot Santiago de Compostela befinner seg i en mellomfase i livet.

De er nyskilte, i ferd med å slutte i jobben, de vurderer å endre det livet de lever. Det er mennesker som stiller spørsmål. Mennesker som trener på å leve i nuet ved å la veien bli målet. Den moderne pilegrim har nøkterne forventninger til Santiago de Compostela.

Det er ikke der magien ligger – men ved å være på vei, være i ett med seg selv, finne rytmen, gå, tenke – være. Alene, men samtidig sammen med de andre pilegrimene.

Å gå – en spirituell øvelse

Det finnes pilegrimer som sykler. Eller rir.  Det blir ikke det samme. Langsomheten ved å gå, har i seg selv en meditativ funksjon. Det handler ifølge soisiologen Sean Slavin om rytme:

“The rhytm is external to the body or mind and cannot be controlled”. Det eneste faste holdepunktet fra dag til dag er veien i seg selv og bena som beveger seg fremover. Dette vil de fleste som har gått lengre fotturer ha opplevd. At også tankene begynner å vandre.

At kontrollfreaken i deg må gi slipp. Hvorfor kunne man ikke da like gjerne gå sin egen “pilegrimsvandring” – i den norske fjellheimen? Er det kun fred, ro og stillhet du søker, er det utmerket. Men Camino de Santiago er noe annet – og mer.

Tusenvis av menneskers fotspor, drømmer, sorger, håp og bønner har satt sitt preg på pilegrimsveien. Du behøver verken være religiøs eller ha overnaturlige tilbøyeligheter for å merke det. Skillet mellom ”jeg” og historien, ”jeg” og omgivelsene viskes på en merkelig måte ut – i de øyeblikkene føttene går av seg selv og tankene flyter.

Sterke møter uten forpliktelser

Det sosiale aspektet ved pilegrimsvandringen er for mange kanskje vel så utfordrende som den rent fysiske vandringen. Hvor mye skal du involvere deg i disse menneskene du går sammen med? De vanlige reglene for sosial omgang gjelder ikke på pilegrimsveien.

Her hilser du på alle, og her kan det etter noen minutters bekjentskap falle naturlig å spørre ”Hva tror du er meningen med livet?” – uten at det låter som en klisjé. Du blir konfrontert med dine fordommer når du gang på gang må konkludere med at den skravlete amerikanske pensjonisten, den hippe designeren fra Madrid eller den innesluttede skjeggete franskmannen ikke var det, men noe helt annet - interessante og sympatiske mennesker.

Selv svorne individualister og selverklærte einstøinger innser at mennesker er viktige for dem. Nettopp denne innsikten – at kunsten ikke er å takle ensomhet – men å finne en indre fred – sammen med andre, på en sovesal med 80 mennesker tett innpå deg, med vandrere foran deg og bak deg på veien. Kunsten å finne sin egen rytme, og akseptere at andre har sin.

Pilegrimsvandringen til Santiago er for mange en flukt fra et moderne liv de føler seg utilpass med. Dagens pilegrimer gleder seg ikke alltid til å nå Santiago. Tvert imot. Det betyr at pausen er over og ”virkeligheten” venter.

Men hva med åpenheten, fordommene vi gav slipp på, evnen til å leve i øyeblikket og til å slippe kontrollen – er det mulig å ta med seg tilbake? Er vi i stand til å være pilegrimer i vår egen hverdag – åpne, søkende og i takt med oss selv?

Vil du ha mer inspirasjon til å reflektere over dype spørsmål? Sjekk boken «Livsviktig», der vi har samlet samtaler med filosofen Arne Næss fra tidsskriftet Flux.