Når følelsene kobles fra minnene

Isolering er en forsvarsmekanisme som trer i kraft når vi håndterer uro, ubehag og stress, men også større traumer. Hans Christoffer Aargaard Terjesen beskriver hvordan det fungerer, fra boken «Forsvarsmekanismer».

Ved isolering mister personen følelsene som er knyttet til en idé eller en tanke, samtidig som vedkommende kan gi detaljerte beskrivelser av situasjonen. Som forsvarsmekanisme er isolering heller ikke noe vi enkelt kan kontrollere med viljen. I filmen om Gunnar Sønsteby forteller han hvordan han fortrengte deler av krigen ved å lukke «den nederste skuffen» og aldri åpne den igjen.

Samtidig var han i stand til å beskrive mye av sitt liv og virke under krigen – som uten tvil må ha vært svært traumatisk – på en detaljert og samlet måte. Dette ville trolig ikke vært mulig dersom alle følelsene knyttet til situasjonene han beskrev, hadde kommet tilbake på samme tid. I den situasjonen stilte nok forsvarsmekanismen isolering opp som en veldig god venn.

Sønsteby viet som kjent mye av sitt liv til å formidle om krigen og hjelpe krigsveteraner som i etterkant slet med traumer. På den måten hjalp denne forsvarsmekanismen på sett og vis også samfunnet for øvrig. Isolering kan derfor absolutt fungere som en god venn som beskytter oss mot svært vanskelige følelser og traumer, samtidig som vi ikke stenger ute vår kunnskap om det.

Derimot kan den bli maladaptiv hvis den fører til at vi blir kalde og distanserte i situasjoner der vi burde forene tanker og følelser. Grensen mellom adaptiv og maladaptiv er igjen ikke alltid lett å trekke.

Det er viktig å understreke en ekstra gang at isolering ikke er en forsvarsmekanisme som kan reguleres med en bryter eller uten videre øves opp ved hjelp av mental trening.

*

Enten det gjelder krigsveteraner eller i andre livssituasjoner der noen tilsynelatende mestrer traumatiske opplevelser og kan snakke om dem, mens andre ikke er i stand til det og har store vansker i etterkant, er det viktig å forstå at den siste gruppen ikke har «valgt» å ikke bruke isolering. Som kjent lever de aller fleste forsvarsmekanismene sitt eget liv.

De siste årene har det blitt svært populært å snakke om kompartmentalisering (engelsk: compartmentalization), på norsk ofte omtalt som «seksjonering». Det er viktig å understreke at isolering ikke er det samme som kompartmentalisering.

Mens isolering er en forsvarsmekanisme der følelser om en idé eller situasjon blir skilt fra tankene om dem, innebærer kompartmentalisering å dele ulike deler av livet, tanker eller følelser i separate «mentale rom».

På den måten kan en person håndtere motstridende følelser eller verdier uten at de kolliderer med hverandre. Kompartmentalisering kan hjelpe en person å fungere i forskjellige kontekster og roller (streng politimann på jobb og mild far, eller utspekulert forbryter på dagtid og aktiv engasjert forelder i FAU på kveldstid, eller en lege som er distansert overfor pasienter, men empatisk i privatlivet).

Det kan også føre til at ulike deler av vedkommendes liv ikke integreres, noe som kan skape indre konflikter eller mangel på selvinnsikt. Mens kompartmentalisering altså – stort sett – er en bevisst strategi, er isolering en forsvarsmekanisme som ikke på samme måte kan styres.

Les mer om boken «Forsvarsmekanismer», som teksten er hentet fra.