Helse er usunt!

Det fins en rekke oppskrifter på hvordan gjennomsnittsmennesket skal holde seg ved god helse. Da overser man at sunnheten er individuell. Det som er bra for meg, er ikke nødvendigvis bra for deg, sier Frode Nyeng.

Intervjuet er hentet fra tidsskriftet Flux nr. 31 i 2003, da Nyeng var førsteamanuensis i filosofi ved Høgskolen i Sør-Trøndelag.

FLUX v/Egil Hamnes: Mennesker søker et godt liv, men helst uten motstand. Paradoksalt nok snakker alle om smerte og ulykke, og ikke om mening.

FRODE NYENG: Lykke er for meg et 2. ordens begrep. Som eksistensfilosof ønsker jeg å gå dypere i tematikken: Det å forme seg selv, autentisitet, blir et nøkkelbegrep i så måte. Hvordan fortolker jeg mine valg og mitt liv? Ut fra dette oppstår en eventuell lykkefølelse. Vi lever i en emosjonell tidsalder, og intensitetsaspektet har overfokus. To andre viktige ting, rikdom og dybde, blir oversett.

FLUX: Hva skyldes dette?

NYENG: Rikdom og dybde er vanskelige emner som fordrer ettertenksomhet. Når man blir overstimulert og overfokusert på intensitet, er man ikke i stand til å se seg selv. Man vandrer i flokk, men vet det ikke. Samfunnsøkonomien, den vestlige verdens religion, har et innebygd rop om vekst. For å imøtekomme dette kravet, må man pøse på med opplevelser og ting, skape behov, og dypest sett skape en utilfredshet med at man ikke har nok, uansett hvor mye man har. Næringslivet har ingen begreper om nok.

Usunn helse

FLUX: Hvor er mennesket oppi alt dette?

NYENG: Mennesket blir fremmedgjort, rettere sagt lar seg fremmedgjøre, fordi det er behagelig. Begrepet ’fremmedgjøring’ vil her si å nyte sin typiske frihet. Med typisk frihet mener jeg at vi tror vi er frie, uten å gå inn i rollen som fortolkere av våre egne liv. Vi går inn i mønstre vi ikke ser, men på ett eller annet stadium har vi foretatt et valg som begrenser våre handlinger. F.eks. er det deilig å få en diagnose på et psykisk problem man sliter med. Selv om mange sykdommer er sosiale konstruksjoner, oppleves de like fullt som reelle. I et annet samfunn ville de dog kanskje ikke eksistert. Poenget er at din egen fortolkning av situasjoner og kriser er viktig, og ikke hva det kliniske helsevesen sier. For meg blir dette et spenningsforhold mellom det levde liv og et snevert helsesyn. Helse er ikke alltid sunt.

FLUX: Hvis ikke helse er sunt, hva er da sunt?

NYENG: Det fins en rekke oppskrifter på hvordan gjennomsnittsmennesket skal holde seg ved god helse; man skal trene, spise masse frukt etc. Da overser man at sunnheten er individuell. Det som er bra for meg, er ikke nødvendigvis bra for deg. Mange oppsøker lege for å få bekreftet at de er friske. Dette er meningsløst fra et eksistensielt synspunkt. Det er jo å la seg styre av friskhetsidealer som man i sannhet må stille seg kritisk til. Men dette krever at du kjenner det brusende livet rundt deg, at du er tilstede i din eksistens.

FLUX: Går du til legen, blir du møtt med: Hva feiler det deg? Problemfokusering.

NYENG: Nettopp. Det å løse problemer blir en drivkraft. Men livet skal ikke mestres, det skal leves! 

Filosofenes rolle

FLUX: Filosofi spiller liten rolle i den synlige samfunnsdebatten, mens psykologi har blitt allemannseie. Hvorfor makter vi ikke å ta filosofien inn over oss?

NYENG: Psykologien er veldig klinisk, og har en tendens til å absoluttere sine syn. Det er skummelt. Man har innsikt, men mangler utsikt. Det er viktig å se begrensingen i sitt fagfelt. Etter mitt syn må problemer som har med det å leve å gjøre, f.eks. hva er frihet, godhet, angst, død, behandles av filosofer. Jeg vil imidlertid understreke at vi skal ta vare på subjektiviteten, ved å gjøre hverandre inneforstått med de allmenne, eksistensielle problemstillingene gjennom filosofisk samtale – for disse har potensiale til å endre våre opplevelser. I samfunnsdebatten blir filosofiske ytringer ofte en ufarlig selskapslek. Det har også mye med mottakeren å gjøre. Ellers er det skremmende hvordan den politiske debatten er uten snev av filosofi, dybde og eksistensialitet. Eksistensialismen fordrer at man har et bevisst forhold til sine valg. Her skiller den seg fra nyliberalismen, som unnviker krav ved kun å fokusere på valget i seg selv; at man som menneske har rett til å velge sin egen vei, uten innblanding fra andre. Det stilles ingen krav til at valget er fundert i enten følelser, logikk eller sammenheng. 

FLUX: Mens filosofien foregår i bakgrunnen, vokser den New Age-inspirerte alternativbevegelsen. Er dette fordi mennesker søker mening, eller fordi de ønsker ”quick fix” på sine problemer?

NYENG: Definitivt det siste. Her passer betegnelsen ”det postmoderne mennesket”. Man lefler med tro og overtro på et lettvint, overfladisk og flytende nivå. Det er ikke bedre enn 17-åringer som fyker rundt på et kjøpesenter og brunsvir kredittkortene til foreldrene. Shopping har forøvrig fått en smak av religion. Man går opp i noe større, men mangler dybden. Filosofiens rolle er å etterspørre dybde, nettopp derfor den er så viktig. 

Eksistensiell angst

FLUX: Du har uttalt at vi er lei av vår egen ”skikkelighet” og vår ”eksistensielle latskap”.

NYENG: Mange føler at de kaster bort livet, fordi dagligdagse samtaler går på selvfølgeligheter. Man pjatter friksjonsløst om meningsløse, trygge ting. Man blir fort mettet av slik tomhet. Det er bekvemt å ha et fast grep om tilværelsen, men man er også konstant urolig over å stå stille. Et slikt klamrende grep gjør mennesket til et faktum, frosset fast. I en fri eksistens derimot, er forandring selve grunnfjellet i tilværelsen. Her blir eksistensiell angst en frigjørende kraft. Angsten man føler når man innser at man ikke er alle andre, men seg selv, et menneske i evig forandring, avsondret fra omgivelsene. Først da er man til fulle i kontakt med sin eksistens. Det fryktsomme, kliniske helsevesen diagnostiserer angst, den blir gjort skummel og behandlet som frykt. Frykt er noe annet – da er man redd for objekter i sin egen virkelighet. Ekte, eksistensiell angst opplever man når man er fridd fra sin frykt for objektene og sin relasjon til dem. Behandler man slik angst som frykt, mister man det eksistensielle poeng. Angsten bidrar til reorientering, gir mulighet til å se livet på nye måter, ved at det som normalt gir mening mister sin betydning. Men det smerter jo.

FLUX: Smerte er en del av livet. Vi slipper visst ikke unna det ubehagelige?

NYENG: Ubehag er en nødvendighet. En konsekvens av det å være menneske. Ulykker vil skje, men vår frihet ligger i tolkningen av hendelsene. Klarer vi å se at smerten har en funksjon, at den er en del av livets grunnfenomener? Vi kan ikke velge bort at noe har skjedd, men vi kan gjøre hendelsene til en del av oss.

Livets avgrensning

FLUX: Kan døden tolkes på en måte som gir livet mening?

NYENG: Absolutt. Døden er livsviktig. Hvis jeg sier ”vi skal alle dø”, er det et biologisk faktum, og ikke interessant fra et eksistensielt synspunkt. Man må si: ”jeg skal dø” før døden er noe som angår deg og meg, og dermed en frigjørende, livsnær kraft. Her er det viktig å skille mellom dødsfrykt og dødsangst. Frykten er knyttet til hvilken måte man dør på - i et flammehav, faller utfor et stup etc. Dødsangsten, derimot, er knyttet til det faktum at man skal dø; livets avgrensing kort og godt. Slik skaper døden nærvær. Heidegger beskrev ”væren henimot døden”; menneskets liv når døden er dets perspektiv. Når døden anerkjennes som en uunngåelig livsdimensjon. Personlig tror jeg man opplever en ro når man vet at man skal dø. Man blir ikke rastløs for å oppleve mest mulig når man har erkjent dødens eksistens. Et annet interessant aspekt ved døden er at den individualiserer oss. Vi er ikke lenger en av mengden. Ingen kan dø for oss, det må vi gjøre selv, på vår egen måte.

FLUX: Hvorfor ønsker vi ikke å befatte oss med eksistensialitet? 

NYENG: Vi lever et praktisk sett veldig bekvemt liv. Hvorfor skal man spørre seg hvorfor man velger som man gjør, når alt likevel er greit? På en annen side er et sultent menneske som lever i fattigdom ikke interessert i eksistensialitet. Det må stille sulten! Kanskje ligger det optimale samfunn et sted mellom disse to ytterpunkter?

Frykt fremfor forsoning

FLUX: Noen mener at kunst er det eneste som kan redde menneskerasen. Gjennom skapende prosesser der mennesket uttrykker sitt ståsted i universet og sin opplevde virkelighet kan menneskene komme ut av den materiesyke trance vi befinner oss i. Hva tror du?

NYENG: Et vanskelig spørsmål. Ingen væpnet revolusjon kan få folk til å gå i dybden på sin egen eksistens. Kanskje er det bare sånn det skal være, at flertallet aldri når ned til eksistensialiteten? Jeg har ingen tro på tvangspålagt kulturvirksomhet som en løsning. Den prosentandel av kulturen som omhandler eksistensialitet i dag, er svært liten. Kulturen vil alltid gjenspeile verdier og holdninger som til enhver tid råder i samfunnet. Drivkraften bak endringer kan ikke være et ønske om hevn på plattheten. Man må begynne i sitt eget liv. Selv smetter jeg ofte inn kommentarer som kunne ha avfødt en interessant og dyp samtale når jeg møter folk. 

FLUX: Lykkes det?

NYENG: Det hender. Man kan i det minste få fokus bort fra den evinnelige klagingen og sytingen...

FLUX: ...som er selve samfunnslimet i dag.

NYENG: Hvis man sier at man har det bra, blir det oppfattet som en provokasjon eller mistenkeliggjort. Selvsagt skal man ikke si at alt er positivt, men å bare leve i sutrete bekymring blir en flukt fra den man egentlig er. Man vil heller frykte smerten og sykdommen enn å forsone seg med den. Uansett situasjon kommer problemet og lidelsen i sentrum. Et problem som kanskje aldri kommer.

En etterlysning

FLUX: Nordmenn er kjent for sin uhøflighet, mens afrikanere er kjent for sin livsglede. De er fattige, vi er rike. Likevel hevdes det at vi bor i verdens beste land.

NYENG: Johan Galtung har sagt at man ikke burde måle levestandard i BNP, men heller i hvor mange som smiler på gata. Uten at et smil sier hele sannheten, ville det kanskje være en bedre indikasjon på hvor godt vi har det.

FLUX: Da er vi inne på glød og engasjement, noe du etterlyser.

NYENG: Etter min mening – og dette er helt i tråd med eksistensialismen – skal man ikke gjøre noe uten at man ivrer for det. Man må tørre å stupe inn i sin eksistensielle angst og kjenne på hva det er å leve. Mange er programmert fra klokkeradioen ringer om morgenen: Stå opp! Gå på jobb! Men klokken er bare et instrument. Den har ingen betydning for våre valg, uten at vi lar den få det. Egentlig er vi til enhver tid frie til å tolke det som hender på en helt ny måte, uten at vi lar oss styre av forutgående hendelser og erkjennelser. 

Vil du lese mer med et kritisk blikk på temaet helse? Da anbefaler vi boken «Medisinering med bismak» av Åse Dragland.