Den traumatiske arven
Foreldrenes traumer kan forstyrre tilknytning til barna, og dette er en av flere måter traumer kan gå i arv på. Franz Ruppert skriver om dette i boken «Forstå dine sår i sjelen».
Å akseptere at psykiske problemer kanskje ikke stammer fra en persons egne opplevelser, men faktisk kan være nedarvet fra forfedrene, vil fundamentalt forandre vårt syn på og utøvelsen av psykoterapi.
De forskjellige retningene innenfor psykiatri og psykoterapi baserer seg stort sett på antagelsen om at årsaken til sykdom ligger i pasientenes egen erfaring. Å bryte med dette ville bety en revolusjon. Stadig flere vitenskapsfolk og terapeuter begynner å anerkjenne at det er en forbindelse mellom traumer og tilknytningsforstyrrelser. Professor Daniel schecter fra New York fastslår at:
«Traumatiserte mødre med symptomer på posttraumatisk stresslidelse overfører sin traumatiske erfaring gjennom konstant interaksjon med barna sine på alle plan. Barna reagerer på de implisitte beskjedene fra moren og blir aktive, men upassende, deltakere i morens forsøk på å finne mening og ro i møte med destruksjon og fysiologisk oppløsning. Den resulterende interaksjonen gir opphav til en variasjon over det opprinnelige traumetemaet. Dette gir gjenklang i morens og barnets psyke og påvirker barnets utvikling av følelsesmessig regulering».
Dr. Karl Heinz Brisch fra München beskriver også detaljert sammen hengen mellom traumeerfaringer hos foreldre og utviklingen av tilknytningsforstyrrelser hos barna deres.
Når foreldre med traumatiske erfaringer «får et barn, er det en forøkt risiko for at det vil utvikle et forstyrret tilknytningsmønster. Samtidig gir et økende antall forskningsresultater indikasjoner på at det fins en mekanisme for overføring av foreldres traumeerfaringer til neste generasjon. I interaksjon med barna sine oppfører traumatiserte foreldre seg på en aggressiv, fiendtlig måte, og de gjør barna redde, eller de er redde selv, på grunn av barna sine».
Mange foreldre havner i en tilstand av maktesløshet eller hjelpeløshet når de leker med eller tar seg av barnet sitt. Foreldre som er engstelige eller føler seg hjelpeløse, kan ikke overføre opplevelsen av et «trygt følelsesmessig tilfluktssted» til barna. Dermed blir barna ute av stand til å ha en konstant, pålitelig opplevelse av følelsesmessig trygghet i sin tilknytningsprosess.
Interaksjonen med moren eller faren, eller i ekstreme tilfeller med begge foreldrene, blir en uforutsigbar kilde til både angst og potensiell utrygghet for barnet. Og uansett vet barnet aldri nøyaktig hva og hvem som er til å stole på. Omtrent 80 prosent av barn med traumatiserte foreldre viser nettopp slike traumatiserte tilknytningsmønstre. Det kan utad gi seg uttrykk som motstridende mønstre for motorisk atferd og stereotypier og transeliknende tilstander.
Les mer om boken «Forstå dine sår i sjelen» av Franz Ruppert, som teksten er hentet fra.
