Jeg hadde gitt opp foreldrene mine for lenge siden

Mark Wolynn ante ikke at han skulle utvikle en terapimetode mot nedarvet traume. Det startet med et sjokk i hans eget liv, som førte ham til Sørøst-Asia. Her følger et utdrag fra innledningen til boken «Det startet ikke med deg».  

Alt begynte den dagen jeg mistet synet. Jeg var midt i min første øyemigrene. Det var ingen reell fysisk smerte å snakke om – bare en syklon av mørk terror, hvor synet mitt ble tilslørt. Jeg var trettifire år gammel, famlet rundt på kontoret i halvmørket, og lette etter telefonen på skrivebordet for å ringe 911. En ambulanse ville snart være på vei.

Legene informerte meg om at jeg hadde sentral serøs retinopati, en tilstand uten kur og med ukjent årsak. Væske bygger seg opp under netthinnen og lekker, noe som forårsaker arrdannelse og uskarpt syn i synsfeltet. De fem prosentene som har den kroniske formen jeg hadde utviklet, blir juridisk blinde. Ut fra hvordan ting utviklet seg, fikk jeg beskjed om å forvente at begge øynene ville bli påvirket. Det var bare et spørsmål om tid.

Jo mer jeg tenkte på det, desto dypere festet de håpløse følelsene seg i kroppen min. Jeg sank ned i gjørmen. Hver gang jeg prøvde å grave meg ut, sirklet tankene mine tilbake til bilder av å være helt alene, hjelpeløs og ødelagt. Det jeg ikke visste da, var at ordene alene, hjelpeløs og ødelagt var en del av mitt personlige fryktspråk. De gjentok traumer som hadde skjedd i min familiehistorie før jeg ble født. Uhemmet og uten kontroll surret disse ordene rundt i hodet og rystet kroppen min.

Jeg undret meg over hvorfor jeg ga tankene mine så mye makt. Andre mennesker opplevde langt verre motgang enn meg, uten å la seg synke ned i dypet. Hva var det med meg som gjorde at jeg satt så dypt fast i frykten? Det skulle ta flere år før jeg kunne svare på det spørsmålet.

Alt jeg kunne gjøre den gang, var å rømme. Jeg forlot partneren min, familien min, virksomheten min, byen min – alt jeg kjente. Jeg ønsket meg svar jeg ikke kunne finne i den verden jeg var en del av – en verden der mange syntes å være forvirret og ulykkelige. Jeg hadde bare spørsmål, og liten lyst til å fortsette livet slik jeg kjente det. Jeg overlot virksomheten min (et vellykket eventbyrå) til noen jeg bokstavelig talt nettopp hadde møtt, og dro av sted, østover – så langt øst jeg kunne komme – til jeg nådde Sørøst-Asia. Jeg ville bli helbredet, jeg hadde bare ingen anelse om hvordan det skulle foregå.  

Jeg leste bøker og studerte med lærerne som skrev dem. Hver gang jeg hørte om noen som kunne hjelpe meg – en gammel kvinne i en hytte, en leende mann i en kappe – dukket jeg opp. Jeg deltok i treningsprogrammer og sang mantraer med guruer. En guru sa til oss som var samlet for å høre ham snakke, at han ønsket å omgi seg kun med «finnere». Søkere, sa han, forble bare det – i en konstant tilstand av søken.

Jeg ønsket å være en finner. Jeg mediterte i flere timer hver dag. Jeg fastet i flere dager om gangen. Jeg laget urteavkok og kjempet imot de sterke giftstoffene som jeg forestilte meg hadde invadert vevet mitt. I løpet av all denne tiden fortsatte synet å forverres, og depresjonen min ble dypere.

Det jeg ikke innså på den tiden, var at når vi gjør motstand mot smerten, forlenger vi ofte nettopp den smerten vi prøver å unngå. Å gjøre dette er en oppskrift på vedvarende lidelse. Det er også noe med handlingen å søke som blokkerer oss fra det vi søker. Den konstante jakten utenfor oss selv kan hindre oss i å vite når vi treffer målet. Noe verdifullt kan foregå inni oss, men lytter vi ikke innover, kan vi gå glipp av det.

Det var i løpet av det tredje året av det jeg nå kaller min «synsreise», at jeg endelig fikk det jeg lette etter. På dette tidspunktet mediterte jeg mye. Depresjonen hadde stort sett lettet. Jeg kunne tilbringe utallige timer i stillhet, bare være med pusten min eller følelser i kroppen. Det var den enkle delen.

En dag ventet jeg i kø for å delta på en satsang, et møte med en åndelig mester. Jeg hadde ventet i flere timer i den hvite kappen som alle i køen ved tempelet hadde på seg. Nå var det min tur. Jeg hadde forventet at mesteren skulle anerkjenne min innlevelse. I stedet så han rett gjennom meg og så det jeg ikke kunne se. «Gå hjem», sa han. «Gå hjem og ring moren og faren din.»

Hva? Jeg var rasende. Kroppen min ristet av sinne. Selvsagt hadde han misforstått meg. Jeg trengte ikke foreldrene mine lenger. Jeg hadde vokst fra dem. Jeg hadde gitt dem opp for lenge siden, byttet dem ut mot bedre foreldre, guddommelige foreldre, åndelige foreldre – alle lærerne, guruene og de vise menn og kvinner som ledet meg til neste nivå av oppvåkning. Dessuten, med flere års mislykket terapi bak meg, der jeg banket puter og rev pappfigurer av foreldrene mine i biter, trodde jeg at jeg allerede hadde «helbredet» forholdet mitt til dem.  

Les mer om boken «Det startet ikke med deg» av Mark Wolynn, som teksten er et redigert utdrag fra.