En øvelse i ekte lytting

Vi er oppdratt til å lytte for å overleve – for å unngå feil, for å tekkes autoriteter, for å holde oss trygge. Hva skjer hvis vi setter vurderingene på vent, spør Glenna Gerard og Linda Ellinor i boken «Ledelse og samspill med dialog».

Da vi vokste opp, ble vi lært opp til å lytte defensivt. Det handlet om å vire hva som var forventet av oss, slik at autoritetspersonene ble fornøyd. Når vi mislyktes, ble det trøbbel.

Mye av dynamikken i organisasjoner, i andre fellesskap og i familiene underbygger denne måten å lytte på. Vi lytter for å finne ut hvordan vi best kan passe inn, beholde jobben, lære hvordan vi skal levere det en annen ønsker seg. Vi lytter for å finne ut hvem som har makt. Vi lytter for å unngå en mulig fare.

Å lytte defensivt er blitt en vane, perfeksjonert av frykt og av et overlevelsesinstinkt. Det er også begrensende. Når vi frykter noe, vil vi naturlig nok gjøre det vi kan for å komme unna det vi frykter. Vi bygger murer og titter over dem. Å lytte blir til defensiv sanking av informasjon om motparten.

Vi bruker vår aktive lytteevne. Vi sjekker den andres oppfatninger, vi tolker for å samle riktig informasjon. Vi kan til og med invitere motparten på lunsj. Men vi lar aldri denne personen slippe innenfor muren, til vårt indre, inn i vårt operasjonssenter, ikke frivillig.

Når det kommer til stykket, handler det om å overleve. Vi har vent oss til å lytte ut fra et konkurranseperspektiv, det handler om å vinn eller å tape, det handler om «meg eller deg». Når vi lytter med et slikt utgangspunkt, blir våre oppfatninger svært viktige.

Vi må raskt kunne analysere den informasjonen vi får, og sortere mellom godt og dårlig, nyttig og unyttig. Vi må oppfatte raskt, ta beslutninger og handle.

Nå et annet scenario, med fokus på læring, samarbeid og partnerskap.

Eksempel. Vi er et team plassert i en dialogsirkel. Jeg blir bedt om å lytte som en partner. Det er beskrevet som «å lytte som om vi alle er samordnede deler av et hele. Vi skal lytte og erkjenne at vårt individuelle velvære og helhetens velvære er uløselig knyttet sammen og har like høy prioritet. Lytte som om det hver person sier, hennes syn på saken, er viktig for min helse.» 

Så jeg prøver. Men mine meninger vil simpelthen ikke slutte å strømme på. Meninger om hvorvidt visse ideer er gode eller dårlige, nyttige eller dumme. Meninger om hvordan folk snakker, at han ikke brukte det beste ordet for å beskrive noe, at han glemte å ta med noe viktig, at de kan lite. Det fortsetter uten stans.

Noen ganger sier folk noe jeg er sterkt uenig i. Du mener du har noe klokt på hjertet? Da får du si noe klokt, ikke alt dette sludderet. Hjelp! Vi kommer ingen vei her.

Det er ikke så lett, er det vel? Det beste hadde vært hvis vi kunne avslutte de indre samtalene, kunne få våre indre dommere til å tie stille, og så skru dem på når vi trengte dem.

Men selv de som har brukt livet sitt på å søke indre stillhet, som buddhistmunker og yogier, synes det er vanskelig. Å se nye muligheter i situasjoner der det tilsynelatende er vanskelig, krever en viss evne til å sette oppfatningene våre på vent, være åpen og lytte. 

PRØV DETTE: Å SETTE VURDERINGER PÅ VENT OG LYTTE

– I neste møte skal du legge merke til hver gang dine dømmende tanker gjør at du slutter å lytte til en person. Legg merke til når det skjer.

– Vi kjenner alle noen i gruppen som er vanskeligere å lytte til enn andre. Neste gang du snakker med en av dem, gjør et nummer ut av først å legge merke til når meningen som får deg til å slutte å lytte, dukker opp. Så tar du et dypt åndedrag og fortsetter å lytte. Følg med på hvor lang tid det tar før den neste meningen dukker opp. Ta et nytt dypt åndedrag og fortsett å lytte. Legg merke til hva som skjer. Skriv ned de forandringene du opplever i din måte å lytte på, og hva du hører.

Les mer om boken «Ledelse og samspill med dialog», som utdraget er hentet fra.