Dialogen som avslører det som styrer oss
Dialog, slik vi bruker ordet, er en metode for å utforske røttene til de mange kriser mennesket står overfor i dag.
I dialogen kan en gruppe mennesker utforske individuelle og kollektive forutsetninger, ideer, tro og følelser som styrer samhandlingen dem imellom. Dialog er en kollektiv observasjon av hvordan skjulte verdier og intensjoner kan styre oppførselen vår, og hvordan ubemerkede kulturelle ulikheter kan kollidere uten at vi skjønner hva som skjer.
Vår tilnærming til denne formen for dialog oppsto fra en serie samtaler som startet i 1983. Vi utforsket David Bohms idé om at en gjennomgripende inkonsekvens i menneskelig tenkning er hovedårsak til de endeløse krisene som rammer menneskeheten. I årene etter startet vi en rekke større samtaler og seminarer i ulike land og med ulike folk, som begynte å ta form av dialoger. Underveis innså vi at dialogprosessen er et kraftfullt verktøy for å forstå hvordan tanken fungerer.
Vi forsto at vi lever i en verden skapt nesten helt av menneskelig initiativ, og dermed av menneskelig tenkning. Rommet vi sitter i, språket disse ordene er skrevet med, våre nasjonale grenser, våre verdisystemer og selv det vi tar for å være direkte oppfatning av virkeligheten er egentlig uttrykk for hvordan mennesker tenker og har tenkt. Uten vilje til å utforske denne situasjonen og få dyp innsikt i den, kan vår tids kriser ikke konfronteres. Vi kan heller ikke finne noe annet enn midlertidige løsninger på de mange menneskelige problemer vi står overfor.
Vi bruker ordet «tenkning» ikke bare om produktene av vårt bevisste intellekt, men også om våre følelser, intensjoner og ønsker. Det vi kaller rasjonell tekning er i stor grad formet og begrenset av tidligere tenkning. Ser vi nøye på det vi generelt tar for å være virkeligheten, ser vi at det rommer en samling konsepter, minner og reflekser farget av våre personlige behov, frykt og ønsker. Alt sammen begrenset og forvrengt av språkets grenser og sedvaner i vår historie, vårt kjønn og vår kultur. Det er svært vanskelig å demontere denne blandingen eller å være sikker på om det vi oppfatter eller tror stemmer i det hele tatt.
Vi kan være klar over kroppens handlinger mens de skjer, men vi mangler denne evnen i tankens verden. For eksempel, vi merker ikke at vår holdning til et annet menneske kan preges sterkt av våre tanker og følelser for noen andre med lignende oppførsel eller utseende. Isteden antar vi at holdningen vår stammer direkte fra personens faktiske oppførsel. Vi får en følelse av at vår fortolkning av verden er den eneste fornuftige. Vi trenger et verktøy for å senke tankens hastighet, så vi kan observere tanken idet den inntreffer. Dialog etablerer et indre rom der slik oppmerksomhet kan gis.
Den dialogen vi snakker om omfatter en gruppe på 30-40 mennesker i en sirkel. Dr. Patrick de Mare, en psykiater som jobber i London, laget grupper på omtrent denne størrelsen. Han beskrev formålet som «samfunnsterapi». Dialogen kan åpenbare samfunnets påvirkning på individet, og omvendt. Dialogen prøver ikke bevisst å endre noens oppførsel, eller bringe deltakerne nærmere et forhåndsbestemt mål. Likevel oppstår endringer, fordi den observerte tanken oppfører seg annerledes enn den ikke-observerte.
Voksende tillit mellom medlemmene av gruppen – og tillit til selve prosessen – gjør at tanker og følelser som vanligvis skjules, blir uttrykt. Det fins ingen påtvunget konsensus, heller ikke forsøk på å unngå konflikt. Ikke noe enkeltindivid eller noen undergruppe kan dominere. Et slikt delt bevissthetsinnhold åpner for kreativitet og innsikt som vanligvis ikke er tilgjengelig i mer velkjente former for samhandling.
Dialog er ikke diskusjon, et ord som deler sin rot med «perkusjon» (slag) og «concussion» (rystelse). Dialog er heller ikke debatt. Disse formene for konversasjon har en tendens til å peke mot et mål, hamre ut et argument, forsøke å løse et problem eller få gjennomslag for en mening. Dialog er heller ikke en «salong», en uformell samling som ofte handler om å underholde, være venner, utveksle sladder og annen informasjon. Dialogens konsekvenser kan være terapeutiske, men den prøver ikke å fjerne en deltakers følelsesmessige blokkeringer eller belære og analysere. Likevel skjer ofte læring og oppløsning av blokkeringer. Dialog er primært en metode for å utforske tankens domene. Egentlig er dialog noe nytt i vår kultur. Vi tror det kan bli livsviktig for vår sivilisasjons sunnhet i fremtiden.