En kamp det er verdt å ta?

Det finnes alltid minst en i hver klasse. Den som stiller det evinnelige spørsmålet: «Når skal vi få bruk for dette, da?» Noen gjør det mest for underholdningens og spenningens del, mens andre faktisk stiller et betimelig spørsmål. Hvis det du holder på med, faktisk er noe elevene som samfunnsborgere har nytte av å kjenne til (selv som influensere), er det ikke så vanskelig å argumentere. Men hva sier du som lærer og medmenneske når du innerst inne vet at dette er fullstendig bortkastet kunnskap?  

For det er ikke alltid udir gir deg de beste faglige pasningene. Den Martin Ødegaard-tryllepasningen som finner rom ingen aner finnes, før ballen bare åpner forsvaret på guddommelig intelligent vis. Opp gjennom årene har temaene noen ganger vært så absurd langt fra levd liv at det mest av alt har vært komisk. 

Eller hva skal man si til å lære hvordan man skal fylle en flate med fliser når man skal bli frisør? Eller den vordende bilmekanikeren som skal gjenkjenne det gylne snitt i dårlig belyste malerier av franske levemenn? Mest absurd av alt var kanskje å prøve å lære bort omforming mellom tallsystemer. Det er en kronglete prosess som sjelden bærer positive følelser med seg, med mindre man er spesielt interessert. Mange av mine kunnskapskunder hadde mer enn nok med å bruke det bestående titallssystemet, om de ikke skulle lære seg å regne om til det fiktive femtallssystemet (bare lov å bruke tallene null til fire). Ingen bruker det, ingen trenger omregningsmetoden og man kan formelig se livsgnisten ebbe ut som en åpen flamme i Sørishavet.

Den som har stått slik og knotet i klasserommet har vel latt en tanke eller to gå til de forkvaklede sinn som i sin enfold har trodd at dette kunne være nyttig for en teoritrøtt ungdom. Enda verre er det at de ikke har blitt stoppet i all sin virkelighetsfjerne framferd – av en eller annen komite med snev av jording?  

Heldigvis har disse ubrukelige temaer en tendens til å forsvinne ganske raskt. Det kommer jo for en dag hvor dårlig de irrelevante temaene fungerer i klasserommet, og da må de pent finne seg i å igjen få en unnselig plass i de glemte temaers bibliotek. Der de hører hjemme. I mellomtiden skaper presentasjonen (og forsvaret) av disse temaene såpass mye menneskelig friksjon at det sikkert koster samfunnet millioner. Det skal en del traktekaffe til for å komme seg etter alle disse bataljene ved tallsystemenes skyttergraver. Noe drypper det nok også på nærings- og nytelsesmiddelindustrien. 

Gleden over at håpløse temaer begraves blir dessverre sjelden langvarig. De ser ut til å være fornybare, særlig ved regjeringsskifte eller når nye koster baner seg vei inn i udir. Da kan de markeringsglade kunnskapsansvarlige falle inn i sin feberaktige, kreative temakåthet og lete etter nyord som de kan plassere på kjente fenomener og prosesser. Og i neste omgang la sine fikse ideer få fritt spillerom helt til praksisen avslører dem, kanskje flere år etterpå. 

Så dette er ikke nytt. Men krise blir det først den dagen kaffeindustrien kneler og kaffen går fra å være nytraktet til sårt ettertraktet.