De som ikke kan uttrykke hva de føler

Bessel van der Kolk skriver om aleksitymi, manglende evne til å sette ord på egne følelser.

Jeg hadde en tante med traumatisk bakgrunn. Hun var enke og ble ekstrabestemor for barna våre. Hennes hyppige besøk hos oss var preget av mye gjøren – sy gardiner og klær til barna eller ordne i kjøkkenskapene – og veldig lite snakking. Hun var bestandig ivrig etter å gjøre andre til lags, men det var vanskelig å få tak i hva hun hadde glede av.

Etter flere dager med høflig utveksling, stoppet samtalene opp og jeg måtte jobbe hardt for å fylle de lange pausene. Den siste dagen pleide jeg å kjøre henne til flyplassen, der hun ga meg en stiv klem mens tårene strømmet nedover kinnene hennes. Uten et snev av ironi beklaget hun seg med at den kalde vinden på flyplassen fikk øynene til å renne. Kroppen hennes følte en tristhet som bevisstheten ikke klarte å oppfatte – hun skulle reise fra vår unge familie, hennes nærmeste gjenlevende slektninger.

Psykiatere kaller dette fenomenet aleksitymi – gresk for ikke å ha ord for følelser. Mange traumatiserte barn og voksne klarer rett og slett ikke å beskrive hva de føler fordi de ikke klarer å identifisere hva deres fysiske sansning betyr. De kan se rasende ut, men nekte for at de er sinte, og de kan fremstå som livredde, men påstå at de har det helt fint. Når man ikke er i stand til å skjelne hva som skjer inni kroppen, mister man kontakten med sine behov, og man sliter med å ivareta seg selv, enten det handler om å spise riktig til rett tid eller å få den søvnen man trenger.

Ved aleksitymi erstatter handlingsspråket språket for følelser, slik det gjorde for min tante. Hvis vi får spørsmålet «Hvordan ville du følt deg hvis det kom en lastebil mot deg i hundre og tretti kilometer i timen?» ville de fleste av oss svare: «Jeg ville blitt livredd» eller «Jeg ville blitt skrekkslagen». En aleksitymetiker ville svare: «Hvordan jeg ville føle meg? Jeg vet ikke ... Jeg ville kommet meg unna.»

De har en tendens til å registrere følelser som fysiske problemer snarere enn som et signal om at noe krever deres oppmerksomhet. I stedet for å føle seg sinte eller lei seg, opplever de muskelsmerter, uregelmessigheter i tarmen eller andre symptomer det ikke fines noen årsak til. Omtrent tre fjerdedeler av alle pasienter med anorexia nervosa, og mer enn halvparten av alle bulimipasienter, forvirres av sine emosjoner og har store problemer med å sette ord på dem.

Når forskere viser bilder av sinte eller nedtrykte ansikter til folk med aleksitymi, klarer de ikke å se hva disse menneskene føler. En av de første som lærte meg om aleksitymi var psykiateren Henry Krystal. Han jobbet med over tusen holocaustoverlevende i sitt forsøk på å forstå massivt psykisk traume.

Krystal, som selv hadde overlevd konsentrasjonsleir, oppdaget at mange av pasientene hans lyktes i yrkeslivet, men deres nære relasjoner var kjølige og preget av avstand. De klarte å ivareta verdslige oppgaver ved å undertrykke følelsene sine, men det hadde sin pris. De lærte seg å skru av tidligere overveldende følelser, noe som førte til at de ikke lenger gjenkjente det de følte. Det var få av dem som var interessert i terapi.

Paul Frewen ved University of Western Ontario gjorde en rekke hjerneskanninger av PTSD-pasienter med aleksitymi. En av deltakerne sa til ham: «Jeg vet ikke hva jeg føler, det er som om hodet og kroppen ikke er forbundet med hverandre. Jeg befinner meg i en tunnel, en tåke, og uansett hva som skjer, er reaksjonen den samme – nummenhet, ingenting. Å ta boblebad, bli brent eller voldtatt gir den samme følelsen. Hjernen min føler ikke.»

Frewen og hans kollega Ruth Lanius oppdaget at jo mindre kontakt folk hadde med følelsene sine, desto mindre aktivitet var det i de selvfornemmende områdene i hjernen.

Siden traumatiserte mennesker ofte har problemer med å føle hva som skjer i kroppen, mangler de en nyansert respons på frustrasjon. De reagerer på stress enten ved å «sone ut» eller med overdrevent sinne. Uansett respons, klarer de ofte ikke å forklare hva de blir opprørt over. Denne mangelen på kontakt med kroppen bidrar til deres veldokumenterte mangel på egenomsorg og en stor grad av gjentakende offerrolle samt deres betydelige problemer med å føle glede, sensualitet og meningsfullhet.

Folk med aleksitymi kan bare bli bedre hvis de lærer seg å anerkjenne forholdet mellom sine fysiske sanseopplevelser og sine emosjoner, på samme måten som en fargeblind bare kan tilnærme seg fargenes verden ved å lære seg å skjelne mellom og verdsette nyanser av grått.

I likhet med min tante og Henry Krystals pasienter har de ofte en motvilje mot dette. De fleste ser ut til å ha tatt et ubevisst valg om at det er bedre å frekventere legen og få behandling for plager som ikke blir bedre, enn å ta fatt på den smertefulle jobben det er å møte fortidens demoner. 

Les mer om boken «Kroppen holder regnskap», som teksten er hentet fra.