Hva om det verste i deg egentlig vil deg vel?

Selv våre mest destruktive sider har oppstått i et forsøk på å hjelpe oss, ifølge terapimetoden Internal Family Systems (IFS). Metoden har inspirert Bessel van der Kolk, som fikk hjelp av Richard Schwartz til å skrive et kapittel i boken «Kroppen holder regnskap». Her følger et utdrag derfra.

Kjernen i Internal Family Systems (IFS) er ideen om at hvert enkelt sinn er som en familie, der de ulike familiemedlemmene er utstyrt med ulik grad av modenhet, bevegelighet, klokskap og smerte. Delene danner et nettverk eller system der endringer i én del vil påvirke samtlige andre.

I IFS betrakter man ikke delene kun som en forbigående følelsesmessig tilstand eller et vanlig tankemønster, men som et avgrenset mentalt system med sin egen historie, sine egne evner og behov, og sin egen livsanskuelse.

Vi har for eksempel alle barnlige og morsomme deler. Når vi blir mishandlet, er det disse delene som skades mest. De stivner og bærer med seg smerten, frykten og sviket i mishandlingen. Denne belastningen virker som en forgiftning, og gjør disse delene til noe i oss selv som vi for enhver pris må fornekte. Ettersom de er stengt inne i oss, kaller IFS dem for eksiler.

På dette stadiet mobiliseres andre deler for å beskytte den indre familien mot de forviste. Disse beskytterne holder de forgiftede delene på avstand, men dermed tar de samtidig på seg noe av overgriperens energi.

Kritiske og perfeksjonistiske ledere kan sørge for at vi aldri kommer nær noen, eller drive oss til å være i konstant virksomhet. En annen gruppe beskyttere, som IFS kaller brannmenn, reagerer i nødssituasjoner og handler impulsivt når en opplevelse utløser en forvist følelse.

Hver avspaltede del bærer ulike minner, overbevisninger og sansefornemmelser. Noen bærer skammen, andre raseriet, noen gleden og begeistringen, andre den voldsomme ensomheten eller den uverdige føyeligheten. Alt dette er aspekter ved opplevelsen av å ha blitt mishandlet, og det er avgjørende å forstå at alle disse delene har sin funksjon: Å beskytte selvet mot en total frykt for å bli utslettet.

Barn som utagerer smerten, snarere enn å stenge den inne, får ofte diagnoser som ”opposisjonell forstyrrelse”, ”tilknytningsforstyrrelse” eller ”adferdsforstyrrelse”. Disse merkelappene overser imidlertid det faktum at raseri og tilbaketrekning bare er fasetter av et vidt spekter med desperate overlevelsesstrategier.

Hvis man prøver å kontrollere et barns adferd uten å forholde seg til de bakenforliggende problemene – mishandlingen – vil det føre til behandling som, i beste fall ikke virker, og som i verste fall er skadelig. Når barna vokser opp, vil de ulike delene ikke automatisk integreres i en enhetlig personlighet, men opprettholde sin relativt autonome eksistens.

Deler som er ”ute” kan være fullstendig uvitende om de andre delene av systemet. Flesteparten av de mennene jeg hadde til vurdering på bakgrunn av at de var blitt misbrukt av katolske prester gikk på anabole steroider og brukte i overkant mye tid på å pumpe jern.

Disse tvangsmessige kroppsbyggerne befant seg i en maskulin sfære av svette, fotball og øl, der svakhet og frykt ble grundig skjult. Det var først når de følte seg trygge på meg at jeg fikk møte deres livredde, indre barn.

En pasient kan også mislike de delene som er utenfor, de delene som er sinte, destruktive eller kritiske. Men IFS gir et rammeverk for å forstå dem og dessuten snakke om dem på en måte som ikke er sykeliggjørende. Å anerkjenne at hver del er fastlåst med belastninger fra fortiden og ha respekt for deres funksjon i et overordnet system, gjør det mindre truende og overveldende.

Som Schwartz sier det: ”Hvis vi godtar den grunnleggende tanken om at folk har en medfødt impuls om å ivareta egen helse, innebærer det at når et menneske har kroniske problemer, blokkeres tilgangen til indre ressurser. Ved å erkjenne dette, vil terapeutens rolle være å samarbeide, snarere enn å belære, konfrontere eller fylle hullene i psyken.”

Første trinn i dette samarbeidet er å forsikre det indre systemet om at alle delene er velkomne og at samtlige – også de suicidale og destruktive – oppsto i et forsøk på å beskytte selv-apparatet, hvor truende de enn måtte oppleves på dette systemet i dag. 

Les mer om boken «Kroppen holder regnskap», som teksten er hentet fra.