Samtalen som aldri fant sted

Årets Verdensdag for psykisk helse har budskapet «Tillit er beredskap». På jobb handler det om hva folk tør å si til deg, og hva som skjer når de gjør det, skriver Bjarne Andreas Johansen.

Møtet er ferdig, og du pakker sammen. Om tre minutter skal du i et nytt. En av medarbeiderne dine, Hanne, blir sittende litt lenger enn de andre. «Alt i orden?» spør du, med jakken halvveis på. «Ja da, alt i orden.» Hun smiler nølende, og du går videre.

Det du ikke vet, er at Hanne ikke har sovet ordentlig på tre uker, og at det var det hun ble sittende for å si.

De fleste ledere jeg kjenner, meg selv inkludert, har sagt at «min dør står alltid åpen». Vi sier det på personalmøter, til nyansatte og i medarbeidersamtaler, og vi mener det.

Døren kan være åpen på samme måte som Nordsjøen er åpen for bading i mars. Det er plass nok. Spørsmålet er hvem som tør å gå uti.

Hanne gjorde en risikovurdering mens hun satt der. Hvordan ville du reagere? Ville du se på henne på samme måte i morgen?

I «The Thin Book of Trust» beskriver den amerikanske lederrådgiveren Charles Feltman tillit som et valg. Du risikerer noe du verdsetter, og legger det i hendene på et annet menneske. Risikoen blir ikke mindre når det mennesket er sjefen hennes og har noe å si for oppgavene hennes, neste lønnssamtale og hvordan hun blir sett på i organisasjonen.


Det som setter seg

Kampanjen bak årets Verdensdag peker på at tillit gjør det lettere både å be om hjelp og å si imot. På jobb henger de to tettere sammen enn vi liker å tro. Hvis Hanne har sett at uenighet blir møtt med irritasjon, tenker hun seg om før hun sier at hun holder på å gå tom.

Som regel er det ikke engang irritasjon. Den som sier at den nye rutinen ikke fungerer i praksis, får en grundig forklaring på hvorfor den er innført. Den som sier at hun sliter, får en lenke til bedriftshelsetjenesten og et vennlig «bare si fra hvis det er noe mer».

Henvisningen kan være helt riktig, men ikke som det siste hun hører fra deg. Alt kan være godt ment. Det er likevel måten vi blir møtt på som setter seg.

De amerikanske organisasjonsforskerne Elizabeth Morrison og Frances Milliken kalte dette organisatorisk taushet. Folk lærer seg når det lønner seg å tie. James Detert og Amy Edmondson, Harvard-professoren kjent for forskningen på psykologisk trygghet, har vist at slike uskrevne regler er utbredt, og at de kan holde folk tause også der lederen oppriktig ber om innspill. Mange har lært dem lenge før de kom til deg.

Tror du vi som jobber med psykisk helse, er flinkere til dette? Jeg leder tjenester innen psykisk helse, og jeg kan berolige deg. Vi svarer også «joda, bare litt travelt akkurat nå» ved kaffemaskinen, for sjette uke på rad.


Sekundet før du svarer

Så sier noen noe du ikke liker å høre, som at beslutningen din ikke fungerer, eller at arbeidsmengden er i ferd med å bli for stor.

Før tanken har rukket å forme seg, biter tennene seg litt mer sammen, og forsvaret står allerede oppstilt. Trangen melder seg. Forklare. Korrigere. Sette vedkommende litt på plass, bare så vidt, på en måte ingen kan ta deg på etterpå.

For meg begynner dialogisk ledelse her, når du merker forsvaret før det tar over samtalen. Verdensdagen ber oss møte uenighet med nysgjerrighet. Neste gang du kjenner at svaret ligger klart, kan du prøve å si «fortell mer» først. Og så venter du, selv om stillheten blir ubehagelig.

Du beholder retten til å bestemme, men det er bare dialog hvis du er villig til å bestemme noe annet enn du hadde tenkt før samtalen begynte. Er det ikke du som bestemmer, betyr det å ta med deg det du har hørt dit beslutningen tas, og si det høyt der også.

Folk sier fra når de stoler på deg. Om de sier fra neste gang, avhenger av hva du gjorde med det de sa forrige gang. I en dialogisk organisasjon kommer uenighet og dårlige nyheter fram mens det fortsatt går an å gjøre noe med dem. Du får vite at prosjektet ikke holder før fristen ryker, og at en medarbeider holder på å gå tom før det står i en sykmelding.


Du vet ikke hvorfor

Hanne legger merke til hvordan du tar imot det som er vanskelig å høre. Det blir en del av vurderingen hennes neste gang hun har noe på hjertet.

Da sier hun kanskje ingenting. Hun sier at alt er i orden, og det hun vil si, ligger i det hun lar være å si. Venter du på at hun skal begynne, er det du som går. Noen ganger må du ta av deg jakken, henge den over stolryggen og sette deg ned igjen.

«Jeg kan godt komme litt for sent til neste møte. Hvordan har du det egentlig?» Det er ikke sikkert hun sier mer, men hun har sett at du la merke til henne.

Hun skal heller ikke fortelle deg alt. Noe hører hjemme hos fastlegen eller en god venn. En leder er ikke terapeut, og jobben har ikke krav på hele livet hennes.

Den dagen gikk du videre. Hanne sitter ved kontorpulten sin, og du vet ikke hvorfor hun sa at alt var i orden. Kanskje har hun sett noen bli avvist her før, eller lært det hos en tidligere sjef. Kanskje handler det ikke om deg i det hele tatt.

Men hvis noen i organisasjonen din hadde noe viktig å fortelle, ville du vært den som fikk vite det?

De fleste av oss svarer ja raskt. Jeg gjør det også. Problemet er at vi aldri får vite hvor ofte vi tar feil. Ingen skriver referat fra samtalen som aldri fant sted.

Hanne har ikke sovet ordentlig på tre uker. Ennå står det ikke i noen sykmelding. Når det gjør det, er det for sent å begynne å bygge tillit.

Beredskapen bygges alle de andre dagene.


Kilder:

Detert, J. R. og Edmondson, A. C. (2011). Implicit Voice Theories: Taken-for-Granted Rules of Self-Censorship at Work. Academy of Management Journal, 54(3), 461–488. https://doi.org/10.5465/AMJ.2011.61967925

Feltman, C. (2024). The Thin Book of Trust: An Essential Primer for Building Trust at Work (3. utg.). Berrett-Koehler. Første utgave: Thin Book Publishing, 2008.

Morrison, E. W. og Milliken, F. J. (2000). Organizational Silence: A Barrier to Change and Development in a Pluralistic World. Academy of Management Review, 25(4), 706–725. https://doi.org/10.2307/259200

Verdensdagen for psykisk helse (2026). Tema 2026: Tillit er beredskap. #HverHandlingTeller. Mental Helse. Hentet 6. oktober 2026 fra https://www.verdensdagen.no/tema-2026-tillit-er-beredskap-hverhandlingteller

Neste
Neste

Hva er egentlig det kollektivt ubevisste?