Jeg flyttet fra Colombia til Norge – og oppdaget at stillhet betyr noe helt annet

Colombianske Olga Lehman kom til Norge og skrev en doktorgrad om stillhet. Psykologen er noe så sjeldent som en stillhetsforsker, og her følger et utdrag fra hennes bok «Stillhet som livskunst».

La meg med en kort historie illustrere hvorfor stillhet ikke er én enkelt erfaring. Jeg vil ikke overdrive stereotyper om colombianere i Skandinavia, men jeg er bevisst på at jeg snakker mer og blir oppfattet som mer høyrøstet og varmere enn folk flest i Norge.

I Latin-Amerika ville mine foreldre og søstre beskrevet meg som «den stille typen», og vennene mine ville spøke og si: «Jaså, du forsker på stillhet? Derfor flyttet du til Nordpolen, siden det er alt du finner der!»

I kontrast til dette sa min veilederen under mitt doktorgradsarbeid i Norge spøkefullt: «Olga, til å være en som forsker på stillhet, så snakker du mye! Lær andre det du trenger å lære selv, som de sier.»

Jeg har prøvd å moderere energien og entusiasmen min. Det er lettere sagt enn gjort, særlig når jeg er nervøs eller opprørt.

I de fleste tilfeller går det heldigvis bra til slutt, da jeg også anser meg som en god lytter og ofte får positiv respons fra mine skandinaviske venner som verdsetter min latinske sjarm.

Både i Colombia og i Norge har jeg angret på utallige situasjoner der jeg har misforstått stillheten og i frykt for å bli misforstått gitt meg i kast med lange skriftlige eller muntlige forklaringer. Jeg har et elsk–hat-forhold til usikkerhet.

Kanskje deler du min lengsel etter klarhet og retning når vedvarende stillhet åpner for ukjent farvann. Dette havet av det ukjente kan til tider være stormfullt siden usikkerhet kan gi katastrofale utfall, særlig for folk med tendenser til angst, slik jeg har.

Uroen over hvorvidt stillheten vil skade kvaliteten på relasjonene våre, kan være overveldende. Ved å gi etter for impulsen til å overtenke en samtale som gikk galt, eller ved å fantasere om fremtidige scenarioer har jeg gått glipp av sjanser til å lære av stillhet.

Det har hendt at jeg har feiltolket andres stillhet som manglende interesse eller et ønske om å såre meg. Iblant har jeg antatt at tausheten deres var min feil, og at jeg alene hadde ansvar for å reparere det som virket ødelagt.

Denne trangen til kontroll og sikkerhet kan være en følelsesfelle. Sinnet, som er en historieforteller, kan presse oss til å trekke konklusjoner som gir en illusjon av sikkerhet, i kontrast til den usikkerheten som følger med menneskelige relasjoner.

Det kan drive oss til å projisere avslutninger på situasjoner som egentlig er åpne. Sannheten er at klarheten eller retningen vi lengter etter i våre livshistorier, kan bruke tid på å tre frem. Dessuten er ikke utfoldelsen av livshistorien vår alltid forutsigbar eller logisk.

Selv om taushet generelt kan forsterke vår opplevelse av usikkerhet, er det lett å begå den feilen å oppfatte all taushet som lik. Tenk om du hadde bedre intuisjon for når det er riktig (eller «bra nok») tid for å dele perspektiver, eller for hva den andre opplever når vedkommende utsetter å svare på spørsmålet ditt.

I mitt tilfelle har denne følelsen – som jeg gjenkjenner som frykt – til tider fått meg til å snakke for raskt eller for mye. Tenk om jeg heller hadde sett etter en dyd å øve på, som mot eller tålmodighet til å la møtet utfolde seg uten hastverk!

I stedet lot jeg nervøst ordene fylle det tilsynelatende tomrommet mellom meg og menneskene jeg bryr meg om. Hva kunne potensielt ha utspilt seg hvis du våget å bli i stillheten et ekstra sekund, minutt, time eller en dag?

Les mer om boken «Stillhet», som teksten er hentet fra.