Jeg var også en elev som ikke likte å sitte stille

Gunnar Jakobsen har skrevet flere bøker om sin erfaring som lærer gjennom over 20 år. I boken «Jeg ser deg» får vi også innblikk i hans egen erfaring som elev, der favorittfaget var O-fag.

Jeg husker godt min egen skolegang. Jeg var en ubekymret gutt som hadde det fint på skolen. Favorittfaget mitt var O-fag, eller orienteringsfag, der man lærte litt om alt. Vi hadde god tid i disse timene, vi brukte ofte en hel time på overskriften til et nytt tema.

Jeg var ekspert på å tegne tredimensjonale bokstaver. Kan hende var det matematikken i de bokstavene som appellerte, kan hende var det fraværet av å måtte være kreativ.

Skolegangen min inneholdt gode lærere, og den inneholdt dårlige. Noen lærere manglet autoritet, andre var fryktet for sitt temperament. Ingen lærere presenterte noensinne mål i fagene som i en liste med punkter over hva vi måtte kunne.

Det var selvfølgelig fordi det ikke fantes en slik liste. Vi elever stolte på at det læreren sa, var det vi skulle kunne. Det var selvfølgelig ikke helt vilkårlig hva læreren vår lærte oss, men selve ideen om kompetansemål kom først inn i Kunnskapsløftet i 2006.

Uten at jeg tenkte over det, var min skolegang underlagt Mønsterplanen av 1987 (M87), her var begrepet kunnskap mer sentralt enn begrepet kompetanse. Min største utfordring, særlig på barneskolen, var uansett å sitte stille i 45 minutter.

Hvert eneste halvår kom læreren med tilbakemeldinger til mamma og pappa. I min vurderingsbok sto det stort sett følgende: «Gunnar henger godt med i den faglige utviklingen, men har fremdeles problemer med å sitte stille hele timen.» I tillegg til at jeg som regel fikk karakteren «God» i orden og oppførsel.

Det var det. To setninger som oppsummerte kommunikasjonen mellom skole og hjem. Men jeg har ikke et eneste minne av at mamma og pappa var bekymret. Jeg har heller ikke et eneste minne om at jeg følte meg annerledes enn andre.

Jeg tror mange hadde utfordringer med å sitte stille. Det er jo ikke naturlig for barn å sitte stille i 45 minutter i ett strekk. Jeg tror også lærerne våre tenkte det samme, og at de uansett hadde mer tid til avbrekk i skolehverdagen.

Et av de beste minnene fra barneskolen var når læreren kom inn og sa at det var utetime. Utetime var ikke uteskole. Det var utetime med vekt på lek. Vi lekte mye på barneskolen. Når jeg sitter her mange år senere og ser hva egne barn gjør på skolen, er det så vanvittig stor forskjell. Hva har skjedd?

Vil du lese mer om hva Gunnar mener har skjedd med den norske skolen, så finner du boken «Jeg ser deg» her.