Psykoterapi må bli mer opptatt av årsaker
Ytre årsaker til psykiske problemer har vært undervurdert, skriver Franz Ruppert. Overgripere beskyttes, mens offeret får skylden for at terapien ikke virker.
Freud gjorde det klart at negative livserfaringer genererte «psykisk sykdom». Blant annet anerkjente han den destruktive effekten av seksuelle overgrep. Men på grunn av press og kritikk fra kolleger avviste han senere denne innsikten. Fra da av lette han etter årsakene til psykiske lidelser i indre psykiske prosesser snarere enn i ytre begivenheter. På den tiden Freud levde, var samfunnet svært mannsdominert. og mennene var ikke klare for å konfrontere sine egne handlinger og de ødeleggende psykiske konsekvensene de fikk for barn og kvinner. Derfor ble denne innsikten sterkt bestridt.
Psykologisk og annen vitenskapelig forskning har fra da av fokusert sterkt på hva som skjer i oss selv, på våre evner og sterke sider og hva som foregår i oss bevisst og ubevisst. Psykiske lidelser blir forklart som et resultat av at den enkelte ikke klarer å takle sine indre psykiske prosesser. Derfor er det en skjebnens ironi at den store pioneren Sigmund Freud sørget for at psykoterapeutenes oppmerksomhet i minst femti år ble ledet bort fra de ytre årsakene til psykiske lidelser og over på den indre bearbeidelsen av disse årsakene. Hvor avslørende forståelsen av «undertrykkelse», «sublimering», «reaksjonsdannelse (angstskapende eller uakseptable følelser blir erstattet av sine motsatser)», «overføring» og «projisering» enn kan være, er disse begrepene i ingenmannsland når det gjelder å forstå psykodynamiske sammenhenger hvis ytre årsaker ikke vies noen oppmerksomhet.
Hvis psykoterapienikke tar tak i de faktiske årsakene som kommer fra den ytre verden, er det uunngåelig at psykoterapien i seg selv forblir sittende fast på halvveien. Dette kan ofte forsterke det opprinnelige problemet og etterlate pasienter uten håp om at de noen gang kan bli hjulpet. Denne tilnærmingen beskytter også overgripere og gjerningsmenn og ender med å klandre ofrene. Denne kritikken gjelder også for eksempel kognitiv atferdsterapi. I møtet med selvdestruktiv atferd blir hovedmålet å få symptomene under kontroll, ikke å ta tak i spørsmålet om årsaker. Etter min erfaring er årsakene i de fleste tilfellene å finne i en historie med seksuelt misbruk av klienten.
Selv i moderne vestlige samfunn opplever mennesker som sliter med alvorlige psykiske lidelser ofte at hjelpen fra vitenskapelige og godt utdannede spesialister er utilfredsstillende. Psykofarmaka kan tilby en liten lindring på kort sikt, men hvis de inntas over lengre tid, blir de stadig mindre effektive, skaper avhengighet og forårsaker generelt mer skade enn bedring. Å oppnå psykisk stabilitet ved hjelp av kjemisk bedøvelse av følelser kan umulig være den beste løsningen. Dersom fjerning av angst og forvirring betyr fjerning av følelser, blir livsgleden fjernet samtidig.
Selv konvensjonell psykoterapi, som kan vare i mange år, bidrar ofte bare til å forbedre klientens evne til å håndtere symptomene på lidelsen. Frykten, depresjonen, det indre følelsesmessige kaoset eller schizofrenien, får man ofte ikke gjort noe med. Dessuten er det ofte de psykisk syke pasientene selv som får skylden for at terapien ikke virker. Slik slipper fagfolkene å erkjenne at dagens vitenskap ikke er i stand til å forklare psykiske lidelser godt nok til å utvikle effektive terapeutiske metoder.
Pasienter blir beskyldt for ikke å akseptere de diagnosene som er stilt, eller de anklages for ikke å være villige til gjennomgå foreslått terapeutisk behandling. Kort sagt, de blir anklaget for å nekte å bli friske. I stedet for at følelsesmessig skadde mennesker får hjelp til å forstå seg selv bedre, blir terapien ofte redusert til et maktspill mellom terapeut og klient. Og da vil jo pasienten til syvende og sist trekke det korteste strået. Etter min mening trenger ikke vi som leger, psykologer, psykoterapeuter og sosialarbeidere endeløse nye metoder, medikamenter eller strukturelle reformer for å håndtere pasienter og klienter.
Det som trengs, er grunnleggende innsikt og en mye dypere forståelse av hvordan alvorlige psykiske lidelser utvikler seg. Hvorfor individer ofte ikke lenger kan håndtere sine psykiske prosesser selv. Hvorfor enkeltpersoner blir ofre, og hvorfor noen også blir overgripere. Det er bare slik behandling, lindring eller helbredelse av psykiske lidelser kan bli betydelig mer effektiv enn det som er tilfellet i dag. Nyttig praksis kan bare utledes fra hensiktsmessige teorier som forstår årsakene til symptomene.