Tar du deg tid til å knytte kontakt?

Barbara Fredrickson deler tanker om fysiske møters betydning — fra hjemmekontoret.

Nå sitter jeg her foran pc-en på hjemmekontoret mitt på jakt etter de riktige ordene, mens du sitter (sitter du?) et eller annet sted og leser disse ordene. Se for deg at vi i stedet satt sammen på din lokale kaffebar og diskuterte disse ideene. Det viser seg at du har et vell av gode spørsmål, og det tar ikke lang tid før vi er grepet av vår felles interesse for hva den nyeste vitenskapen har å si om og for menneskenaturen og menneskenes potensial.

Som person er jeg relativt tilbakeholden, men det faktum endrer seg raskt når jeg tar del i slike samtaler. Da kommer jeg ut av skallet, og både smil og veivende kroppsspråk vil da ikke bare illustrere hvor interessert jeg er i samtaleemnet, men også hvor mye jeg setter pris på dine tankevekkende spørsmål og personlige eksempler. Jeg føler at vi opererer på samme frekvens, jeg er sympatisk innstilt overfor dine innspill, og responderer på alle de subtile ledetrådene som går hånd i hånd med virkelig finstemt kommunikasjon.

Fra mitt synspunkt vil ikke dine smil, dine bekreftende nikk og kroppsspråk som uttrykker din positivitet, velvilje, og hvor giret du er på samtalen vår, utelukkende eksistere «der ute et sted» – nemlig i deg. Når våre blikk møtes, vil alt dette også og på en svært virkelig måte, eksistere inni meg. I løpet av noen millisekunder vil min hjerne og kropp fyres opp av din smittende entusiasme, og av at vi er stilt inn på samme frekvens. Jo mer dette er tilfellet, dess mer vil jeg føle det samme som du føler, entusiastisk, velvillig og giret.

Nesten umiddelbart vil disse følelsene komme til syne i ansiktet mitt og påvirke både stemmen og kroppsspråket. Ettersom blikkene våre fortsetter å møtes, vil en parallell prosess flomme gjennom deg, og hjernen og kroppen din begynner å etterligne det den mottar fra meg. Det oppstår en gjensidig flyt mellom oss.

For hvert lite øyeblikk som går vil da du og jeg begynne å føle det samme. Vi er synkronisert – stilt inn på hverandres frekvens. Positiv gjenklang har skapt en forbindelse mellom oss, det vil si at din og min hjerneaktivitet og biokjemi blir én og samme. En positivitetsladet innfletting av våre to kropper og sinn settes i gang, en midlertidig tilstand som forskere kaller intersubjektivitet. Du kan se for deg dette som en miniversjon av det Star Treks beryktede dr. Spock kalte tankekontakt.

Men begge disse uttrykkene – intersubjektivitet og tankekontakt – blir etter min mening for fokusert på sinn, de blir for kalde. Det er nemlig helt avgjørende at også den følelsesmessige siden av den midlertidige kontakten, av kontakten mellom oss, er varm, åpen, tillitsfull, og fylt med oppriktig omsorg og omtanke for hverandre.

Noen vil kalle den kontakten vi har for forståelse. Men jo mer jeg forstår av vitenskapen som ligger til grunn for positiv gjenklang, dess mer synes jeg begrepet blir misvisende. Forståelse høres så overfladisk ut, som om det er et bevisst valg vi tar. Noe vi like gjerne kan klare oss uten. Når jeg ser på den nøkkelfunksjonen som positiv gjenklang spiller i livet vårt, synes det på sin plass å løfte opp disse tilstandene til et høyere plan enn bare forståelse. Derfor kaller jeg dem kjærlighet, vår ypperste følelse. Små kjærlige øyeblikk som dette utgjør den essensielle ingrediensen som flesteparten av oss i den moderne verden dessverre er underernært på.

Kjærlighet krever altså kontakt. Det betyr at når du er alene og tenker på dem du elsker, reflekterer over tidligere kjærlighetsforhold eller lengter etter nye, eller til og med om du mediterer på loving-kindness (nestekjærlighet) eller skriver et flammende kjærlighetsbrev, opplever du ikke ekte kjærlighet i de øyeblikkene. Det stemmer riktignok at de følelsene du har når du er alene er viktige og helt avgjørende for din helse og ditt velvære. Men de er (foreløpig) ikke delt med andre, og dermed mangler de den kritiske og avgjørende ingrediensen kalt gjenklang. Fysisk nærvær er en nøkkel til kjærlighet, til positiv gjenklang.

Problemet er at altfor ofte tar du deg rett og slett ikke den tiden som kreves for virkelig å knytte kontakt med andre mennesker. Tvert imot, dagens samfunn med all sin teknologi, konstante endring og tyngende arbeidsmengder, får deg til å frese gjennom dagen i en fart som sparker bena under alle antydninger til genuin kontakt. Du føler deg presset til å oppnå mer hver dag, og jobber med flere oppgaver samtidig for å klare det. Ethvert ledig øyeblikk brukes til å planlegge ditt neste trekk. Hva er det neste på din uendelige liste over ting som skal gjøres? Hva trenger du, og fra hvem?

Stadig oftere foregår kommunikasjonen med andre mennesker via e-post, sms, twitter, eller andre kanaler som ikke krever at dere snakker sammen, og enda mindre faktisk møtes ansikt til ansikt. Men disse måtene å kommunisere på tilfredsstiller ikke kroppens ønske om kontakt. Kjærlighet krever at du er fysisk og følelsesmessig til stede. Den krever også at du senker tempoet.

Mitt andre barn hadde så godt sovehjerte at min mann og jeg kunne legge ham i barnesengen mens han var våken, og så sovnet han lykkelig. Vår førstefødte derimot var fullstendig annerledes. Han måtte holdes helt til søvnen kom. Han måtte også bysses på en spesiell måte, noe som gjorde at vi ikke kunne sitte i en lenestol, men gå rundt med ham.

Gjennom hele første leveår endte derfor enten jeg eller min mann opp med å rusle vuggende frem og tilbake i en halv time eller mer på det lille barnerommet når det var leggetid. Han trente oss godt opp. Vi lærte at vi bare kunne legge ham i sengen når han var falt i dyp søvn. Alt annet førte til en ny runde vuggende vandring.

Med alt det nye som følger med å være foreldre for første gang, for ikke å snakke om vår egen søvnmangel, begynte min mann og jeg å kvie oss til dette langdryge leggeritualet. Vi lengtet etter å slippe fri fra det skyggefulle barnerommet, slik at vi kunne få gjort unna oppvasken og den voksende skittentøyskurven, skrive noen e-poster for å komme i gang med et nytt prosjekt på jobben, eller rett og slett segne om i vår egen seng.

Det var da min mann kom på en revolusjonerende idé. I stedet for å tenke på hvor han helst ønsket å være, gikk han helhjertet inn i denne foreldreoppgaven. Han lyttet nøye etter sønnens pust og bankende hjerte. Han lærte seg å sette pris på varmen fra ham, på vekten av armene hans, og den søte babylukten i huden hans. Ved å bytte fokus gjorde han en slitsom foreldreplikt om til en rekke kjærlige øyeblikk.

Da min mann delte hemmeligheten med meg, begynte vi ikke bare begge å sette pris på leggeritualet, men gutten vår begynte også å falle mye raskere i dyp søvn. Når jeg nå tenker tilbake, innser jeg at selv om vi hadde vært fysisk til stede for sønnen vår mens vi vandret ham inn i drømmeland, hadde vi ikke vært følelsesmessig til stede. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at nyfødte får med seg når foreldrenes oppførsel ikke stemmer overens med følelsene deres. I vårt tilfelle stod dette misforholdet i veien for gledene og fordelene knyttet til positiv gjenklang mellom våre to generasjoner.

Les mer om boken «Love 2.0» av Barbara Fredrickson, som teksten er hentet fra.