Til ungdommen – fra en utdatert, naturromantisk og småsur fyr

Aldri før har vel nasjonen sett makan til ungdom. Kanskje ikke så gode til å rydde, men stort sett høflige og opptatt av dyrevelferd og ridd av klimaangst. De klarer seg godt blant folk, oppfører seg stort sett etter forskriftene og er bare unntaksvis utagerende. De er rimelig pene i tøyet og er gode til å finne fram i de sosiale mediers innfløkte verden. Men gi de en fastnøkkel og se at usikkerheten tar dem.

Jeg skulle en gang ta med en forholdsvis vilter VG1-klasse på overnattingstur til det som kan kalles fjellheimen i Vestfoldsk forstand: Et skogsområde forholdsvis langt fra folk (fortsatt i Vestfoldsammenheng). Vel framme ble angsten stor i gruppa da mobilsignalene (og Gud forby: trådløst nett) ikke var å oppdrive. En god tredjedel av flokken begynte umiddelbart med en slags skogsorientering fri teknikk for å finne nærmeste signal, en slags lunk fra sivilisasjonens bål som de kunne varme sin kalde, sosiale sjel på. Desperasjonen kunne leses i blikk og måles på kropp mens de strenet gjennom kratt og ulendt terreng med lite tilpassede klær. Gleden ved å finne et signal var alltid kortvarig – men som tunge narkomane på jakt etter neste skudd ga de ikke opp. Og en lykkelig sjel fant til slutt et stabilt signal et sted der ingen skulle tru at nokon kunne bu, på en bortgjemt topp 500 meter fra hytta. Livet kunne fortsette. 

Under planleggingen måtte man til enhver tid ta hensyn til at dette var som å ta med nyfødte kalver på Teknisk Museum. Erfaringsbanken var liten og vrangforestillingene nok til å få selv Asbjørnsen & Moe til å måpe. Elg, rev og andre villdyr kom høyst sannsynlig til å rive lemmene deres fra hverandre, hvis da ikke voldelige psykopater eller zombier kom dem i forkjøpet. Enda verre ble det da jeg slang ut at noen kanskje ville ta med en tollekniv på turen? I min enfoldighet hadde jeg sett for meg en slags introvert, lykkelig spikkegruppe som klarte å trylle fram en tresleiv til mor eller så kanskje gikk vi sammen og lagde en treetasjers fuglekasse og bonda verre. Mens de umiddelbart så for seg bestialske knivdrap og nedslakting. 

For deres personlige erfaringsbase var ikke farget av Lars Monsen, ikke formet av lange, kalde timer i skogen på post mens man ventet på storelgen med børsa i hånda. Og heller ikke av møysommelig demontering av fatterns girkasse på turnebussen hans. Nei, her har vi en generasjon som har sett på at noen har opplevd noe. De har vel sett på at noen har dratt på skogstur, men naturligvis en versjon som er kort, velklipt og dramaturgisk tilpasset det sosiale spillet som trolig er hovedtema. Naturen er en kulisse. For dette er en generasjon som relaterer seg mer til drama mellom fiktive mennesker enn magien i en maurtue, for det er fiksjonen de har investert tungt i.

Faren med dette er at vi har en generasjon som ikke nødvendigvis har samme tilknytning til naturen som tidligere generasjoner, rett og slett fordi de ikke har opplevd ekte natur over lengre tid. Og da blir det kanskje lettere å fjerne natur og se på den som en ressurs vi skal forbruke mer enn noe som har en verdi i kraft av sin egen eksistens. 

Så er det da lett å avslutningsvis si at foreldregenerasjonens oppvekst var tøffere, renere, enklere og hardere – men bedre? Tja. Hvis det er ett utsagn som til alle tider har vært konstant, må det være nettopp det at alt var bedre før.