Traumer endrer hjernen
Traumer påvirker oss ulikt avhengig av når i livet vi rammes av dem. Bruce D. Perry forklarer hvordan, fra boken «Gutten som ble oppdratt som hund».
Den samme mirakuløse plastisiteten som gjør unge hjerner i stand til raskt å lære seg språk og til å elske, gjør dessverre også at de lett påvirkes av negative opplevelser. Akkurat som fostre er spesielt sårbare for bestemte giftstoffer, avhengig av under hvilket trimester av svangerskapet de blir eksponert for dem, er barns sårbarhet for varige mén etter traumer avhengig av når disse inntreffer.
Konsekvensen er at ulike symptomer kan komme fra traumer som inntreffer på ulike tidspunkter. For eksempel kan et lite barn uten språk for å beskrive smertefulle og gjentakende seksuelle overgrep utvikle en fullstendig aversjon mot berøring, omfattende problemer med intimitet og relasjoner, samt gjennomgripende angst.
Mens en tiåring som er gjenstand for praktisk talt identiske overgrep, oftere utvikler spesifikk, hendelsesrelatert frykt og vil jobbe aktivt for å unngå bestemte signaler som assosieres med stedet, overgriperen og typen mishandling. Vedkommendes angst vil tilta og avta i styrke alt ettersom de blir eksponert for påminnelser om overgrepene. Videre, vil et eldre barn sannsynligvis få assosierte følelser som skam og skyld – komplekse emosjoner mediert av hjernebarken.
Denne hjerneregionen er langt mindre utviklet hos et lite barn, derfor vil symptomer knyttet til dette området være mindre sannsynlig dersom overgrepene starter og opphører tidligere i livet.
Uavhengig av alder, vil hjernen hos mennesker som står overfor en skremmende situasjon imidlertid begynne å skru av sine høyeste kortikale områder først. Vi mister evnen til å planlegge eller føle sult, fordi ingen av delene er avgjørende for vår umiddelbare overlevelse. I en akutt trusselsituasjon mister vi ofte evnen til å «tenke». Da reagerer vi bare. Og ved vedvarende fare, kan det oppstå kroniske eller nesten permanente endringer i hjernen.
Hjerneendringer som følger av konstant pågående terrorisering, særlig tidlig i livet, kan føre til varige endringer i retning av en mer impulsiv, mer aggressiv, mindre hensynsfull og mindre omtenksom måte å respondere på verden på.
Dette skyldes at systemer i hjernen forandres på en «bruksavhengig» måte, akkurat som en muskel (som vi har vært inne på tidligere): Jo mer hjernesystemer, som stressresponsnettverket, «trenes», jo mer endrer de seg og desto større blir risikoen for endret funksjon. Og samtidig vil de kortikale regionene, som vanligvis kontrollerer og modulerer stress, bli mindre og svakere desto mindre de brukes.
Når en person utsettes for kronisk frykt og stress vil det være som å svekke bremsekraften på en bil samtidig som man setter inn en kraftigere motor. Sikkerhetsmekanismene som skal hindre «maskinen» i å miste kontrollen fullstendig, endres. En slik bruksavhengig endring av den relative kraften i ulike områder av hjernen (akkurat som de bruksavhengige malene vi skaper i hukommelsen om hvordan verden ser ut) er avgjørende og bestemmende faktorer for menneskelig atferd.
For oss var det helt nødvendig å ha en forståelse for betydningen av bruksavhengig utvikling i behandlingen av traumatiserte barn. Både teamet mitt og andre fagfolk hadde sett at beskaffenheten til et barns relasjoner – både før og etter et traume – så ut til å spille en vesentlig rolle i å forme deres respons på opplevelsen. Dersom trygge, kjente og kapable omsorgspersoner var tilgjengelige for barna, kom de seg ofte til hektene lettere og viste ofte ingen tegn til varige mén etter den traumatiske hendelsen.
Les mer om boken her:
