To handlinger som gjorde verden vakrere
Hva bør en aktivist gjøre når han legges i bakken av politiet? Hva kan fredsarbeidere gjøre ansikt til ansikt med ondskap? Charles Eisenstein forteller to historier som gir håp, fra boken «En vakrere verden er mulig».
Pancho Ramos Stierle driver et fredshus på grensen mellom to gjengterritorier i det som regnes som et av de verste strøkene i Oakland i California. Jeg har blitt fortalt at mer enn én gang har folk kommet til huset for å rane eller drepe, men endt opp med å bli omvendt til fredsarbeidere. For mange år siden var Pancho involvert i en protest på Berkeley-universitetet, hvor han var doktorgradsstipendiat i astrofysikk. Han var med i en gruppe studenter som sultestreiket i protest mot universitetets engasjement i utvikling av atomvåpen. Etter ni dager hadde universitetet sett seg lei, og for å statuere et eksempel tilkalte de politiet. Politiet brøt den menneskelige lenken de sultestreikende hadde laget, og en av politimennene løftet opp den spede Pancho, kastet ham i bakken og la ham i håndjern, temmelig brutalt.
På dette punktet hadde nok de fleste av oss falt inn fortellingen om atskillelsen. Overbevisningen om at vi er atskilt fra naturen og hverandre, er en oppfatning vi har bygget alle våre økonomiske, teknologiske og industrielle systemer på. Denne fortellingen nedvurderer de aller fleste små, personlige, vennlige handlinger som vi, på det følelsesmessige planet, oppfatter som viktige, og som kjennetegner den type verden vi ønsker å leve i.
Vi kunne svart politiet med hat, sarkasme, bedømmelse. I mangel på fysisk styrke til å overvinne dem, hadde vi kanskje prøvd å ydmyke dem offentlig i stedet. Hadde det vært meg, innbiller jeg meg at en livslang harme over verdens urettferdigheter hadde rettet seg mot politimannen som kastet meg i bakken. Endelig noen å bebreide og hate. Jo verre forfølgelse av meg, desto større tilfredsstillelse; jeg ville være mer av en martyr, uskyldig, skyldfri. For det føles godt, ikke sant, å ha en umenneskelig person å hate, uten forbehold. Man føler seg frikjent. Og når vi personifiserer ondskapen, virker verdens problemer så mye enklere – man må bare kvitte seg med de der forferdelige menneskene.
Pancho reagerte annerledes. Han så politimannen i øynene og sa, med kjærlighet og uten forsøk på å få ham til å føle skyld: «Bror, jeg tilgir deg. Jeg gjør ikke dette for min skyld, og jeg gjør det ikke for din skyld. Jeg gjør det for barna dine og deres barn igjen.» Politimannen ble forvirret et øyeblikk. Da spurte Pancho hva han het til fornavn, og sa: «Bror, la meg gjette, du liker helt sikkert meksikansk mat.» (Pinlig pause.) «Ja.» «Vel, dette stedet jeg vet om i San Francisco har de beste carnitas og fajitas du kan tenke deg, og jeg skal si deg, at når jeg er ferdig med dette og du er ferdig med dette, vil jeg gjerne bryte fasten min med deg. Hva sier du?»
Forbløffende nok aksepterte politimannen invitasjonen. Hvordan kunne han la være? Han løsnet håndjernene til både Pacho og andre protestantene. Pachos handling hadde så stor kraft fordi han sto i en annen historie, og han stod så godt plantet at han holdt av plass for andre, som politimannen, som så også kunne tre inn i den. Selv om politimannen hadde blitt ydmyket eller straffet, selv om tyven var blitt knekt, så ville den virkelige «fienden» blomstret videre. Det hadde ikke blitt noe mindre hat i verden.
Jeg vil gjøre det helt klart at hvis slike ord som Pacho ytret skal virke, så må de være absolutt autentiske. Hvis du sier dem uten å mene dem, hvis du egentlig sier dem for å henge ut forfølgeren din som ekstra ondskapsfull fordi han avviser din ikkevoldelige og kjærlighetsfylte godhet, vil han trolig imøtekomme deg med å utøve nettopp denne ondskapsfullheten. Mennesker, og ikke minst politifolk, vet når de blir manipulert, og de liker det dårlig.
Meningen med en ikkevoldelig respons er ikke å vise for et godt menneske du er. Det handler ikke engang om å være et godt menneske. Det kommer rett og slett fra en likefrem forståelse av sannheten. Pancho mente det han sa. Han visste at politimannen ikke egentlig hadde lyst å gjøre det han gjorde. Han så på ham med en urokkelig viten: «Dette er ikke den du virkelig er. Sjelen din er for vakker til å gjøre dette.»
Jeg har ikke opplevd å bli slått av politiet, men hver eneste dag ser jeg mennesker gjøre ting som innbyr til å tillegge dem «annerledeshet», å demonisere dem, til å straffe eller manipulere dem. Innimellom kan det se ut som om hele aviser er tilegnet det å lede leseren inn i denne tenkemåten. De inviterer oss inn i en verden av utilgivelige, forferdelige mennesker, og gjør oss tilbøyelige til å handle deretter i våre sosiale relasjoner.Jeg avslutter her med fortellingen om Christian Bethelson.
Min venn Cynthia Jurs møtte Christian Bethelson mens hun drev med fredsarbeid i Liberia, som hadde vært gjennom en grusom borgerkrig på 90-tallet. Bethelson var en opprørsleder som gikk under navnet General Leopard, og tilhørte et miljø som var beryktet på grunn av massakrer, barnesoldater og tortur. Hvis det fantes et virkelig ondt menneske, så var det ham. Han var, med andre ord, et menneske «uten samvittighet». Omsider tok krigen slutt, og dermed også Bethelsons levebrød.
Han kunne ikke noe annet enn å drepe. Han bestemte seg for å dra til nærmeste krig, i Elfenbenskysten, hvor det kanskje var behov for hans grusomme tjenester. På veien dit ble bilen hans stående fast i gjørmen. Hvem ville gjettet at på samme tid, på samme vei, stod en annen bil fast, og at inni den satt det medlemmer av en fredsgruppe som kalte seg the Everyday Gandhis? Bethelson ble interessert i samtalen deres og presenterte seg som tidligere opprørsleder. Han trodde at de ville rakke ned på ham, kanskje til og med slå ham, men til hans overraskelse samlet de seg rundt ham, klemte ham og fortalte ham at de elsket ham. Han bestemte seg for å slutte seg til dem og vie livet sitt til fred.