Hun hadde aldri tenkt på det sånn

Putter du deg selv i bås? Da kan du få et hardt møte med polaritetene dine. Kristine Storli Henningsen skriver om en viktig lærdom fra gestaltterapien.

Som de fleste andre har jeg polariteter. Jeg er omsorgsfull og oppmerksom – og jeg kan være likegyldig og kynisk. Jeg er skravlete og selvsikker. Og jeg kan være stille og usikker. Mange mennesker definerer seg selv som kun det ene eller det andre, eller de blir definert sånn av omverdenen, fordi vi liker å putte alt i bås. Ofte blir vi sjokkert eller skuffet over oss selv når det dukker opp en ny side.

En venninne av meg var fortvilet fordi hun kjente på smålighet og misunnelse i forhold til en annen person. Jeg har alltid trodd jeg var raus og unnet andre mennesker alt, sa hun, men overfor denne personen blir jeg det stikk motsatte. Det er polariteten din som dukker opp, sa jeg. Eller en «blind flekk» som du ikke vil se.

Vi har alle slike blinde flekker. Slutt å definere deg selv. Tenk heller: Ok, i møte med akkurat denne personen blir jeg smålig og misunnelig. Det betyr ikke at jeg er sånn. Jeg er raus – og jeg kan være smålig og misunnelig. Trolig finnes det samme i personen på den andre siden av bordet, det ligger i feltet. Det hjalp, sa hun, hun hadde aldri tenkt på det sånn. Hun er i selskap med mange. Det er trist, for livet blir rikere hvis du klarer å akseptere dine polariteter eller delpersonligheter. I møtet med én person blir jeg grenseløs og modig. I møtet med en annen blir jeg forsiktig og grublende. Det gir verdifull informasjon om oss begge.

Da jeg tok gestaltterapeututdanningen lærte vi om hvordan vi kunne bruke kroppen som et instrument for å oppfatte hva som skjer i feltet, og så utforske dette sammen med klienten. Blir jeg engstelig? Usikker? Glad? Alvorlig? Tilbaketrukken? Sint? Det gir ofte verdifull informasjon om den andre også.

Vi har så lett for å si, særlig til barna, at «dette ligner ikke deg». Da tar du fra dem en pol. Lær dem å akseptere de ulike sidene hos seg selv. Ellers ender de som regel opp med å fortrenge noe, og det fortrengte går ikke bort. Det kan vokse seg stort og farlig.

Da jeg var en rabiat tenåring, forsto min kloke mor at det var det snille, pliktoppfyllende og medgjørlige barnets motpol som fløt opp til overflaten: Det egoistiske, kverulerende og rebelske barnet. Hun ble gal av meg. En gang tok hun inn på hotell fordi hun ikke orket at vi var i samme hus. Samtidig forsto hun at dette var noe jeg trengte. Hun ba meg ikke om å være noe annet, og la heller ikke bånd på sine egne følelser. Hun var aksepterende og hun gikk fra forstanden.

Les mer om boken «Antisuper», som denne teksten er hentet fra.