Kroppens tre svar på verden

Ifølge polyvagalteorien skifter kroppen mellom tre grunnleggende tilstander: sosial trygghet, kamp eller flukt – og full nedstengning. (Fra boken «Vagusnervens betydning»).

Det grønne systemet: trygghet

Når nevrosepsjonen vår vurderer situasjonen som trygg, kan kroppen slappe av og redusere defensiv og aggressiv atferd for å spare på ressursene. I stedet aktiveres systemer som fremmer sosiale ferdigheter, tillit og kommunikasjon med andre. Det optimaliserer også blodets oksygennivå.

Aktiveringen av sosial atferd og god helse oppstår gjennom vårt «system for sosialt engasjement». I hovedsak omfatter dette systemet muskler og funksjoner i ansiktet og hodet som gjør oss til uttrykksfulle og sosiale vesener – ansiktsmuskler som lar oss uttrykke følelser, øremuskler som hjelper oss å høre og bearbeide tale, samt musklene i strupehodet og svelget som gir oss mulighet til å bruke variere melodien i stemmen.

Når disse systemene er aktivert, senkes også pulsen for å legge til rette for hvile, avslapning og beroligende sosialt samspill.

Det grønne systemet signaliserer til kroppen at det ikke er noen umiddelbar fare, hvilket gjør det trygt å slappe av, hente seg inn, hygge seg og bygge tillit til andre. Kroppen tilpasser seg for å støtte akkurat disse funksjonene.

Det grønne systemet er også essensielt for hjernens evne til å lære og tenke samt for kroppens evne til fysisk heling. Bare ved fravær av trusler kan kroppen vår tillate seg å bruke ressurser på restitusjon – for ikke å snakke om på å more seg med venner eller delta i aktiviteter som krever medfølelse eller kreativitet.

Det gule systemet: fare

Anta at nevrosepsjonen vår har tolket situasjonen og konkludert med at den merkelige skikkelsen i horisonten er en trussel. Da er det nødvendig å aktivere den gule tilstanden for å varsle om fare.

Her tar det sympatiske nervesystemet over og aktiverer kamp-eller-flukt-responsen. Våre uttrykksfulle ansiktsmuskler strammes til en avflatet mimikk, og den melodiøse stemmen vår blir monoton. Smerteterskelen heves, adrenalinnivået øker, og pulsen stiger for å gi oss den energien og blodgjennomstrømningen vi trenger for å kjempe eller flykte.

Men når den gule tilstanden er aktivert, skjer det også andre ting i kropp og hjerne. Kroppens ressurser omdirigeres til forsvar, noe som reduserer vår evne til fysisk heling (sår gror bokstavelig talt saktere) og vår evne til å tenke kritisk eller kreativt, i favør av umiddelbar overlevelse. Nevrosepsjonen vår omstiller seg slik at vi begynner å oppfatte alt som en potensiell trussel. Evnen til å se nyanser og føle empati fordufter. Hvis du noen gang har prøvd å nærme deg en mishandlet hund som knurrer mot alt, så er det dette som skjer.

Når vi føler oss truet, handler vi instinktivt og impulsivt, noe som går ut over både kroppen og evnen til å glede oss over livet, være kreative og produktive og utstråle varme til menneskene rundt oss.

Det røde systemet: livstruende

Her skiller polyvagalteorien seg fra den tradisjonelle oppfatningen av det autonome nervesystemet (ANS). Det vitenskapelige miljøet har lenge anerkjent både det grønne systemet (parasympatiske / hvile og avslapning) og det gule (sympatiske / kamp eller flukt). Men hva skjer når vi står overfor en situasjon så alvorlig at nevrosepsjonen vår oppfatter den som akutt livstruende?

I slike tilfeller verken kjemper eller flykter kroppen, men går inn i en nedstengningstilstand og dissosierer – og vi kan til og med besvime. Selv om denne frys- eller nedstengningsresponsen er vanlig, blir den ofte oversett i tradisjonelle vitenskapelige narrativer, og samfunnet anerkjenner i liten grad dens eksistens.

For millioner av mennesker fører dette til smerte og forvirring. Manglende forståelse for at en nedstengningsreaksjon er en naturlig respons på fare, medfører alvorlige konsekvenser. Ofre for overgrep eller traumer blir ofte ikke trodd dersom de ikke viste tegn på kamp – og de begynner ofte å tvile på seg selv.

Polyvagalteorien redegjør ikke bare for denne røde tilstanden, men forklarer også hvordan og hvorfor den oppstår, fra et anatomisk og evolusjonært perspektiv.

Les mer om boken «Vagusnervens betydning», som teksten er hentet fra.