Panikkanfallene skjulte farens historie

Etter en nestenulykke utviklet Carson daglige panikkanfall og en intens frykt for å bli glemt. Først da han oppdaget at angsten bar på farens historie, fant han en vei ut (fra boken «Det startet ikke med deg» av Mark Wolynn).

Carson var 24 år gammel da bilen hans streifet et rekkverk og nesten kjørte utfor en klippe. Selv om han klarte å gjenopprette kontrollen og kom trygt frem, forsvant følelsen av kontroll i livet hans. Fra den dagen begynte Carson å lide av daglige panikkanfall. Han følte seg skjelven og svimmel.

Han var overbevist om at hvis han døde, ville livet hans ha vært uten betydning. Hans kjerneklage lød: «Hvis jeg dør, vil jeg ikke etterlate meg noen arv. Ingen vil huske meg. Jeg vil forsvinne som om jeg aldri har eksistert. Ingen vil huske meg i et godt lys.»

For en 26-åring var dette merkelig. Livet hans hadde så vidt begynt, og likevel sørget han over et liv fylt med anger. Noe var åpenbart ute av balanse.

Når vi undersøker ord i en kjerneklage, stoler vi fullt og helt på ordene, men ikke nødvendigvis på konteksten. Ordene i seg selv er vanligvis sanne for noen, men ikke nødvendigvis for oss. Å oppdage hvem denne «noen» er krever at vi tar en titt bak fasaden, på familiens forhistorie.

For Carson var denne «noen» faren hans. Etter en turbulent skilsmisse fra moren ble faren bedt om å gi fra seg foreldreretten til Carson, som den gang var fire år gammel.

Etter en lang og mislykket kamp om foreldrerett ga faren opp. Carson så aldri faren sin igjen. Ikke bare snakket moren nedsettende om faren, men Carson ble også adoptert av morens nye ektemann og fikk hans navn.

Når vi nå ser på Carsons kjerneklage igjen – «Jeg vil ikke etterlate meg noen arv. Ingen vil huske meg. Jeg vil forsvinne som om jeg aldri har eksistert. Ingen vil huske meg i et godt lys.» – får historien hans en ny dimensjon.

Sammensmeltet med farensom hadde mistet sin levende «arv» i form av sønnen, hadde Carson funnet en skjult måte å knytte seg til sin fraværende far på. Han delte følelsene fra farens smertefulle opplevelse, og fryktet at han også skulle forsvinne og bli glemt.

Etter å ha oppdaget roten til sin kjerneklage, bestemte Carson seg for å oppsøke og gjenoppta kontakten med faren. Faren hadde flyttet til en annen delstat og fått tre barn med sin andre kone, men han var i ekstase over å høre fra Carson.

Tomheten etter å ha mistet sin første sønn for tjue år siden hadde blitt værende hos ham og «boret et hull i hjertet», som han beskrev det for Carson. Noe håndgripelig, men dypt begravd, hadde også blitt værende i Carson – hans kjærlighet til faren.

Som ordtaket sier: Historien skrives av seierherrene, fortalt av dem som er igjen til å formidle den. Uansett hvor skjev eller ensidig historien er, reflekterer mange av oss sjelden over hvordan den ville sett ut fortalt fra den andre siden.

I Carsons tilfelle var moren seierherren og faren taperen, fordi han ikke var der for å oppdra sønnen. Begge foreldrene hadde kjempet for foreldreretten, men av ukjente grunner tapte faren.

Carson innså at år med negative historier fra moren om faren hadde tilslørt de tidlige minnene hans om ham. I månedene som fulgte, skapte Carson og faren nye minner sammen.

De dro på flere camping- og fisketurer i fjellene de hadde besøkt da Carson var liten. I løpet av denne tiden forsvant panikkanfallene til Carson fullstendig. Far og sønn begynte å bygge en ny, meningsfull arv sammen.

Les mer om boken «Det startet ikke med deg», som teksten er hentet fra.