Rus som regulering
Rusavhengighet blir ofte forstått som svakhet, umoral eller manglende selvkontroll. I lys av polyvagalteorien må vi forstå det annerledes, skriver Stephen W. Porges og Seth Porges i boken «Vagusnervens betydning».
Avhengighet og traumer er tett sammenvevd. Polyvagalteorien gir en forklaring på hvorfor det er slik: Hvis du er fanget i en tilstand av angst og stress (gul), kan beroligende midler som opiater eller benzodiazepiner gi en midlertidig følelse av lindring og regulering.
Hvis du derimot er fanget i en dissosiativ tåke (rød), kan stimulerende midler som kokain eller amfetamin hjelpe deg med å mobilisere ut av den.
Avhengighet blir ofte behandlet som en forbrytelse eller en moralsk svikt. Polyvagalteorien antyder imidlertid at mange avhengighetsskapende atferdsmønstre faktisk er overlevelsesmekanismer. De er drevet av en kropp som desperat forsøker å skifte fysiologisk tilstand, regulere seg selv og rett og slett føle seg annerledes enn den gjør.
Avhengighet handler ofte om vårt behov for å håndtere følelsene våre.
Følelser er hjernens bevisste tolkning av kroppens indre tilstand. Når det autonome nervesystemet er godt regulert og i stand til å opprettholde homeostase gjennom det grønne systemet, opplever vi de nevrofysiologiske forutsetningene som muliggjør følelser som trygghet, tillit, vennskap, samregulering og kjærlighet.
Men hvis denne tilstanden forstyrres, kan det skape en negativ kjedereaksjon som etterlater oss med følelser av trussel, ensomhet, smerte og fortvilelse. Når vi kjenner på disse negative følelsene, blir kroppens fremste prioritet å endre tilstanden slik at vi kan føle oss bedre.
Den mest effektive og naturlige måten for kroppen å skifte tilstand på er gjennom de beroligende effektene av sosial atferd og samregulering. Når dette ikke er tilgjengelig (eller når det er vanskelig å få tilgang til det grønne systemet, slik tilfellet er for mange mennesker som har opplevd traumer), kan kroppen søke andre måter å unnslippe disse negative følelsene på. Ofte inkluderer dette bruk av rusmidler.
Behovet for å endre tilstand er ofte ikke bevisst, men styrt av kroppen på et grunnleggende overlevelsesnivå. Dette forsterkes ytterligere hos mennesker med traumehistorie, ettersom de ofte har en sårbarhet for (og kanskje en dyptliggende frykt for) å gå inn i fysiologiske tilstander som minner om traumet.
Hvis noen har vært immobilisert eller fysisk holdt fast under en traumatisk hendelse, kan bare det å kjenne seg immobilisert utløse vonde assosiasjoner. Dette kan føre til at man bruker rusmidler for å mobilisere kroppen og komme seg unna disse utløsende fysiologiske tilstandene.
Les mer om boken «Vagusnervens betydning».
