Skyld og skyldfølelse i selvrealiseringens tid

Det postmoderne mennesket må skape seg selv. Vi er i dag «vår egen skyld» på godt og vondt, og søker stadig oftere psykologhjelp for å bli kvitt skyldfølelsen. Men kan psykologen fjerne skylden? Gi tilgivelse?

Psykolog Haldis Hjort i samtale med Kirsti Ellefsen, fra tidsskriftet Flux nr. 36 i 2004.  

Flux: Hvis jeg sier ’skyldfølelse’, hva er det første du tenker?
Haldis Hjort: — Jeg tenker at det finnes både moralsk riktig skyldfølelse og det jeg vil kalle «gal» skyldfølelse. En kvinne som gikk i terapi hos meg er et eksempel på det siste. Hun var verdens snilleste menneske, men hadde alltid skyldfølelse fordi hun følte at hun ikke var snill nok og gjorde nok for andre. At jeg eller andre sa at hun absolutt var bra nok, hjalp ikke. Hennes krav til seg selv var så strenge at hun aldri ville kunne oppfylle dem, og dermed alltid føle skyld.

Er dette noe du som terapeut og behandler møter mye av? Skyldfølelsen over ikke å være bra nok?
— Ja. Dagens klienter sliter mest med at de ikke liker seg selv. Mange har en ekstremt streng indre stemme som aldri gir dem fred, og de bærer tunge bører av skyld og skam. I verste fall kan skyldfølelsen og selvbebreidelsen hos dem bli så sterk at de ikke greier å leve med det, og velger å ta sitt liv.

Kan dette være et resultat av et stadig mer individorientert samfunn, der selvrealisering, suksess og selvutvikling blir stadig viktigere? At skyld, fra å være den kollektivt moralske norm, har blitt individualisert?
— Jeg tror absolutt at det jeg kaller ytregjøring av vellykkethet som vi ser i dag, har gjort det vanskelig å være fornøyd med seg selv. Alle vil synes og bli sett. Alle vil være perfekte. Jeg hadde en søt ung klient som var overbevist om at hun var så stygg at folk ville spy av å se på henne. Det er noe i vårt samfunn som gjør at kravet om egen vellykkethet blir så stort. Og med kravet følger skam- og skyldfølelse.

Men nå snakker vi altså om den destruktive «gale» skyldfølelsen? Mennesker som føler skyld, uten egentlig å ha noen objektiv grunn til det? Men når er skyldfølelsen «riktig» og konstruktiv for oss?
— Det er viktig å føle at man henger sammen med verden og med andre mennesker. At man har et ansvar. Det innebærer risikoen for å kunne føle skyld. Jeg frykter at det er en tendens i tiden å flykte fra den «riktige» skylden. Det bekymrer meg for eksempel at det synes å være mer vanlig nå enn før at forsvarsadvokater anbefaler sine klienter å aldri tilstå – uansett hva de er skyldige i. Det er skremmende. Hvordan vil livet bli for klienten som vet han er skyldig? Kanskje er jeg gammeldags, men jeg tror det er noe i den kristne tradisjonen med å få fred med seg selv; at man må erkjenne sin skyld, angre, gjøre «soningsarbeid» og be om tilgivelse.

I en tid der det ikke nødvendigvis finnes noen Gud som kan tilgi, hvordan bli kvitt skylden?
— Jeg tror på at man kan gjøre det godt igjen. Si unnskyld. Det er et ord som er for lite brukt og som ligger langt inne hos mange mennesker. Se på politikerne. Det er ikke ofte de er i stand til å si unnskyld eller innrømme feil. Og det er en holdning som sprer seg. Vi må alle jobbe for å motvirke den. Jeg opplever det nesten alltid når jeg klarer å erkjenne feil og uttrykke det til den jeg såret eller var ubetenksom overfor, at vedkommende tar det imot og blir glad. Feil er nesten aldri katastrofale, en kan jo ikke lære å utvikle seg uten å feile.

Jeg tenker ofte på situasjonen psykolog/klient som en moderne form for skriftestol. Vi går ikke i kirken med skylden vår, men til psykologen. Spørsmålet blir om vi kan forvente å få tilgivelse hos psykologen? Gir noen timers terapi skyldfrihet?
— Jeg kan kanskje hjelpe klientene til å reflektere over skyld og handle ut fra det, hvis det er det de trenger. Det er faktisk vanskeligere å få bort den «gale» selvbebreidende og destruktive skylden, enn å jobbe med skyldfølelsen hos en som har gjort noe uetisk og innrømmer det. Den «gale» skylden blir en ikke kvitt ved å si unnskyld.

Det måtte være å ved si unnskyld til seg selv og be om ’selvtilgivelse’?
— ’Selvtilgivelse’. Det var i grunnen et fint ord. Si unnskyld til seg selv for at man tenker stygt om seg selv, unner seg selv så lite. Mange burde helt klart vært flinkere til det. Av og til har det skjedd at en klient har sagt; «Endelig er jeg i stand til å akseptere meg selv». Det er en stor seier. Men det krever arbeid.

Tror du det er mulig å fjerne seg fra skyldfølelsen, selv om man innerst inne vet at man er skyldig?
— Ja. Dessverre tror jeg noen er i stand til det. Det er blitt et kulturspørsmål. Når normen for hva vi kollektivt har ansvar for vannes ut, vil det være lettere å distansere seg fra skyldfølelsen.

Men helt kvitt den blir man ikke?
— Det finnes mennesker som ikke synes å evne å føle skyld.  Ikke bare de som dømmes som kriminelle eller de som får diagnose som «psykopat», men for eksempel folk med vellykkede karrierer i næringslivet – de som karrer til seg stadig mer, uten å føle snev av skyld eller tenke på andre. Slik jeg ser det, mangler de noe grunnleggende.

Vi snakker om evnen til å føle kollektiv skyld?
— Ja, men jeg vil heller kalle det solidarisk skyld, som jeg tror mange av oss burde ha mer av. Til tross for at vi lever i en globalisert verden, hvor urettferdighet og fattigdom og ujevn fordeling av godene blir stadig mer synlig for oss via TV og internett, tror jeg vi faktisk klarer å fortrenge det for mye.

Vi lever jo tross alt i et samfunn som beskrives som materialistisk, individualistisk – og vi har mer enn nok med å føle skyld over ikke å ha realisert oss nok…
— Jeg vil ikke være så pessimistisk. Evnen til å føle empati er vi alle født med. Men den solidariske skyldfølelsen er noe vi kunne følt på mer. Det handler om verditenkning, og der har vi, som terapeuter, et ansvar. Vi må vise at vi står for noe, uten å dytte våre verdier på klientene. Den totalt objektive psykologen finnes ikke, for å hjelpe en person med å få et sjelesår til å gro er noe helt annet enn å få et fysisk sår til å gro. Mener jeg at en klient har grunn til å føle skyld, så prøver jeg å formidle det på en måte som ikke er bebreidende, men åpner for refleksjon.

«Det terapeutiske samfunn» er min betegnelse på en kultur der alt skal årsaksforklares og unnskyldes; overgriperen som selv ble utsatt for overgrep som barn, morderen som ikke fikk nok kjærlighet fra foreldrene, bankraneren som har psykiske problemer… Gjør ikke dette det lettere å fraskrive seg skyld? Det er ikke min skyld, men barndommen, samfunnet.
— Vi terapeuter har sikkert gjort det lettere å unnskylde de skyldige med barndoms- og årsaksforklaringer. Det gjøres jo i retten – en vanskelig oppvekst kan være en formildende omstendighet. Det synes jeg også er riktig. Som terapeut tror jeg på å bli kjent med seg selv og forstå hvorfor man reagerer som man gjør. Men samtidig har et voksent menneske ansvar hvis han eller hun påfører andre lidelse.

Vi er i stadig større grad «vår egen skyld». Skyld blir noe individuelt som vi kan velge å føle på, skyve bort, få terapi for eller jobbe med. Dette legger et stort ansvar på den enkelte.
— Ja. Men vi må ikke miste skylden som moralsk fellesnorm. Vi trenger å føle skyld. Uten skyld tror jeg det er vanskelig å være et ansvarlig menneske.

Men det er når skylden blir en ensom og subjektiv selvfordømmelse den blir negativ?
— Ja. Ofte tenker jeg at det er de som ikke burde føle skyld som gjør det - og lar skyldfølelsen ødelegge for seg. De som kunne trengt å føle skyld, gjør det ikke, og går videre uten å bli berørt.

Hender det du føler skyld i forhold til klientene dine?
— Ja. Jeg har jo et stort ansvar, og med det følger skyld. Det vondeste er hvis en klient tar livet av seg. Som psykolog er det det jeg frykter mest. Når det skjer, er det klart du spør deg selv om du gjorde nok for å hindre det. Skulle jeg sagt noe annet? Arbeidet for en innleggelse? Tatt en telefon?

Men det er en «riktig» skyldfølelse?
— Ja. Ubehagelig, men nødvendig.

BOKTIPS: Kristine Storli Henningsen er utdannet gestaltterapeut, og skrev bloggen Antisupermamma i protest mot alle krav om å være en perfekt forelder. I boken «Antisuper» byr hun raust på erfaringer fra et uperfekt liv, og reflekterer over de altfor høye kravene vi iblant stiller til oss selv. Morsomt og tankevekkende!