Slik snudde hun frykten
April Rinne hadde levd et helt liv i beredskap, alltid på vakt mot det som kunne gå galt. Så fant hun en vei ut av frykten ved å snu et velkjent spørsmål på hodet.
Nesten hele livet har jeg vært omsvøpt av bekymringer. Mine tidligste minner er knyttet til mamma som bekymret seg for at jeg skulle dø på grunn av alvorlige matallergier. (Frykten hennes var ikke helt malplassert; jeg var ofte syk og måtte til legen på grunn av allergier.)
Da jeg var fem år, hadde jeg lært å bekymre meg for penger, fordi vi hadde svært lite av det. Da jeg begynte på skolen, var jeg engstelig for at de andre barna ikke likte meg. Når skoledagen var over, bekymret jeg meg for å dra hjem, for der rådet i økende grad de uunngåelige familiekranglene.
Så døde foreldrene mine, og bekymringene mine økte flere hakk. Generell uro ble til mareritt om natten og panikkanfall. Noen ganger følte jeg meg fullstendig ødelagt av sorg, knust på en måte som jeg ikke forsto. Foreldrene mine var døde; det var ikke kun et nattlig mareritt, men min nye virkelighet. Men hva nå? De rasjonelle og irrasjonelle delene av hjernen min kjempet stadig om hva som var «verdt» å bekymre seg over. Svaret var vanligvis: alt.
Det var ikke før jeg kom i førtiårene at jeg lærte at det ikke er normalt å leve i en uavbrutt, kronisk bekymringstilstand. Den innsikten kom som lyn fra klar himmel da jeg ble bedt om å beskrive det første minnet jeg hadde der jeg ikke var bekymret. Jeg hadde ikke et eneste slikt minne.
Jeg kunne reise og holde foredrag og strekke meg utenfor komfortsonen, men det var umulig for meg å dempe angstfuglen som stadig satt på skulderen og kvitret meg i øret om alt og ingenting. Det var så ille at jeg på de beste dagene bekymret meg over mangelen på bekymringer.
Da jeg innså at jeg ikke ante hva det betydde å være bekymringsløs, våknet jeg. På den tiden visste jeg ikke at bekymring og angst fører til en evig sirkel av mer bekymring og angst. Men jeg hadde ikke forstått hvor dypt dette såret var og hvordan jeg skulle få det til å gro.
Det er en livslang oppgave å overvinne kronisk angst. Det krever en gradvis omstrukturering av hjernen. Du kan formane deg selv om å bekymre deg mindre, men det er noe helt annet å faktisk gjøre det. Jeg har funnet ut at det beste er å spørre seg selv: «Hva er det verste som kan skje?» Deretter snur jeg det på hodet. La meg forklare.
Vi har en tendens til å krisemaksimere når det gjelder forandringer. Jeg hører deg svare: Det «verste som kan skje», er faktisk svært ille. Svaret blir en rekke negative utfall: hva du vil miste, hva som plutselig ikke er der, eller hva som vil stå tomt. Det er innbakt i måten spørsmålet er stilt på: det verste.
Jeg forstår. Endring er veldig skremmende. Den skyer til horisonten og lammer motet. Men endring er kun ødeleggende dersom du lar den gjør det.
Hva om du heller snudde spørsmålet på hodet og spurte: «Hva er det beste som kan skje, dersom jeg tillater endring å skje istedenfor å stritte imot? Hva er det beste som kan skje hvis jeg gir slipp på mine fremtidsforventninger?»
Kanskje oppdager du at du klarer mer enn du noensinne trodde var mulig? Kanskje ser du dører åpne seg?
Les mer om boken «Flux» av April Rinne, som teksten er hentet fra.
