Ubevisste mønstre fra fortiden

Traumer lagres i vårt ubevisste som fragmenter av minner, følelser og kroppslige fornemmelser, og kan senere trigges i hverdagen. Freud kalte det «repetisjonstvang», Jung mente at ubevisste mønstre former vår skjebne, skriver Mark Wolynn, fra boken «Det startet ikke med deg».

Et godt dokumentert kjennetegn ved traumer, som mange kjenner til, er vår manglende evne til å sette ord hva som skjer med oss. Ikke bare mister vi ordene våre, men noe skjer også med hukommelsen.

Under en traumatisk hendelse kan tankeprosessene bli spredte og uorganiserte slik at vi ikke lenger gjenkjenner minnene fra den opprinnelige hendelsen. I stedet lagres fragmenter av minner, spredt som bilder, kroppsfornemmelser og ord, i vårt ubevisste sinn.

Senere kan de bli aktivert av alt som minner om den opprinnelige opplevelsen. Når de først er utløst, er det som om en usynlig spoleknapp har blitt trykket ned og får oss til å gjenskape aspekter av det opprinnelige traumet i vårt dagligliv. Ubevisst kan vi begynne å reagere på bestemte mennesker, hendelser eller situasjoner på gamle, velkjente måter, som et ekko fra fortiden.

Sigmund Freud identifiserte dette mønsteret for mer enn hundre år siden. Traumatisk gjentakelse, eller «repetisjonstvang», som Freud kalte det, er underbevissthetens forsøk på å spille av det som er uløst, slik at vi kan «gjøre det riktig». Dette ubevisste drivet til å gjenoppleve tidligere hendelser kan være en av mekanismene som er i spill når familier gjentar uløste traumer i fremtidige generasjoner.

Carl Jung, Freuds samtidige, mente også at det som forblir ubevisst, ikke forsvinner, men snarere gjenoppstår i livene våre som skjebne eller lykke. Det som ikke er bevisst, sa han, vil oppleves som skjebne.

Med andre ord vil vi antakelig fortsette å gjenta våre ubevisste mønstre inntil vi bringer dem frem i bevissthetens lys. Både Jung og Freud bemerket at det som er for vanskelig å bearbeide ikke forsvinner av seg selv, men i stedet lagres i vårt ubevisste sinn.

Freud og Jung observerte hver for seg hvordan fragmenter av tidligere blokkerte, undertrykte eller bortfeide livserfaringer viste seg i ordene, gestene og atferden til pasientene deres. I flere tiår fremover anså terapeuter slike ledetråder, som forsnakkelser, uhellsmønstre eller drømmebilder, som budbringere som kastet lys over de usigelige og uhåndterlige områdene i klientenes liv.

Fremvoksende trender innen psykoterapi begynner nå å peke bortenfor individets traumer, for å inkludere traumatiske hendelser i familie- og sosialhistorien som en del av helheten. Tragiske hendelser, som for eksempel å bli forlatt, selvmord, krig, eller den tidlige døden til et barn, en forelder eller et søsken, kan sende sjokkbølger av stress fra én generasjon til den neste.

Nylige fremskritt på feltene cellebiologi, nevrovitenskap, epigenetikk og utviklingspsykologi understreker viktigheten av å utforske minst tre generasjoners familiehistorie for å forstå mekanismene bak gjentakende mønstre av traumer og lidelse.  

Les mer om boken «Det startet ikke med deg», som teksten er hentet fra.