Når terapeuten blir et speil

All forskning på psykoterapi viser at relasjonen mellom klient og terapeut er helt grunnleggende for endring. Astri Hognestad skriver om denne relasjonen i jungiansk terapi, fra boken «Livskriser, traumer og vår kreative kilde».

I relasjonen skjer en utveksling på det bevisste planet, og samtidig skjer en utveksling mellom klientens og terapeutens ubevisste. Terapeuten har gjerne fokus på både klientens bevisste fremstilling og de reaksjonene og bildene som kommer opp i vedkommende, og som er en del av klientens prosess. Det kan selvsagt også skje en utveksling mellom klientens bevissthet og terapeutens ubevisste.

I begge tilfeller skal de impulsene eller bildene som kommer opp, tolkes, og det er viktig å skjelne mellom det som tilhører en selv, og det som tilhører den andre. Ikke alt er projeksjoner.

For eksempel hvis en klient har et bilde av at hun eller han besøker terapeuten som er syk, så kan det tolkes som at terapeuten er en side ved henne eller ham selv som trenger hjelp, eller det kan være et uttrykk for at klienten har behov for å justere bildet av terapeuten som utelukkende sterk, eller det kan være et bilde på at terapeuten faktisk ubevisst ønsker omsorg fra klienten.

Innenfor psykoanalytisk tradisjon legges det mye vekt på overføring, som er et spesialtilfelle av den projeksjonen som alltid foregår mellom mennesker. Tolkningen av terapeutens utsagn og væremåte kan fordreies på en måte som kan vise en persons reaksjons mønster og relasjonsmønster gjennom relasjonen.

Ut fra et jungiansk syn på det ubevisste er det viktig å se at det ikke bare er relasjonsmønsteret som overføres. Også ukjente positive sider ved klienten som ikke er blitt integrert, det uutviklede potensialet, kan bli overført eller projisert på terapeuten.

Da hender det at terapeuten blir bærer av arketypisk materiale og blir oppfattet som eksempelvis «den gode og omfavnende mor» som tåler alt, har ubegrenset kjærlighet og alltid er til stede. Det er en oppgave for terapeuten å romme en slik overføring inntil klienten kjenner at han eller hun kan være en god mor, eventuelt en god far, for seg selv.

På samme måte som et lite barn lærer å forholde seg til sterke følelser gjennom sin relasjon til én eller flere omsorgspersoner og lærer å se seg selv atskilt fra andre, lærer en klient å skjelne mellom det som tilhører ham eller henne selv, og det som tilhører andre. Nettopp denne skjelningen er viktig for grensesetting overfor andre, for ikke alt er projeksjoner.

Les mer om boken «Traumer, livskriser og vår kreative kilde» av Astri Hognestad.