Nevrosepsjon er som et usynlig sansesystem som hele tiden skanner omgivelsene for signaler som kan hjelpe oss å avgjøre hvor trygge vi er. Det påvirker hvordan vi oppfatter virkeligheten, skriver Stephen W. Porges og Seth Porges i boken «Vagusnervens betydning».

Lyden av menneskestemmen er spesiell for hjernen vår og fanger øyeblikkelig oppmerksomheten vår. Øremusklenes evne til å trekke ut talelyden fra et støyende miljø styres av nerver som springer ut av hjernestammen.

Avhengig av hvor trygge vi føler oss, slår disse nervene denne evnen av og på. Så når vi er i en parasympatisk tilstand av hvile og avslapning, er disse øremusklene klare til å fange opp lyden av tale. Nervesystemet vårt tror tross alt at vi er trygge og rede til å være sosiale og føre en samtale.

Men hvis nevrosepsjonen fornemmer fare og setter det autonome nervesystemet i en kamp-eller-flukt-tilstand, endrer disse mellomøremusklene posisjon for å justere spenningen i trommehinnen slik at den kan fange opp lavfrekvente lyder som kroppen forbinder med rovdyr og fare.

Hvis det siste høres forvirrende ut, er dette alt du trenger å vite: Hørselssignalene våre – det vil si de lydbølgene vi fanger opp og bearbeider – endrer seg faktisk avhengig av hvor trygge vi føler oss. Så selv om lyden av menneskestemmen er unik og spesiell for ørene og hjernen vår, og noe vi lett kan plukke ut av et støyende lydbilde, er dette tilfellet bare når vi føler oss trygge.

Når vi ikke føler oss trygge, endres lydene vi hører og bearbeider i hjernen, slik at talelyder dempes og undertrykkes, og vi i stedet fanger opp de svært lave frekvensene som nervesystemet vårt forbinder med rovdyr og trusler, for eksempel knurringen fra en tiger i buskaset.

Dette kan bli en ond sirkel. Lavfrekvente lyder gjør oss både utrygge og endrer mellomørets muskler slik at de fanger opp enda flere lavfrekvente lyder, noe som får oss til å føle oss enda mer utrygge.

Selv om eksempelet med øret er enkelt og konkret, skjer en lignende prosess i flere andre kroppssystemer. Når vi opplever en følelse av fare, blir både anatomi og sanser skjerpet for å fange opp flere faresignaler. For eksempel vil pupillene våre utvide seg når vi føler oss utrygge, noe som gjør øynene mer følsomme for lys. Huden vår blir mer følsom for berøring.

Vi blir mer oppmerksomme på hvordan verden rundt oss kan skade oss. Når kroppen er i forsvarsmodus, kan atferden vår endre seg fra å søke nye opplevelser til å søke etter opplevelser som er forutsigbare og mindre risikofylte. Denne endringen påvirker også hvordan vi spiser – vi kan velge smakløs eller velkjent mat når kroppen er i forsvar.

Når vi føler oss truet, reagerer nervesystemet som om alt er en trussel. Tenk bare på de mange tilfellene av raseri i trafikken, der en stressende situasjon kan føre til at mindre uoverensstemmelser raskt kan eskalere, noen ganger med tragisk utfall.

Men det motsatte er også tilfellet. Når vi føler oss trygge, vil systemene aktivt registrere og søke etter flere tegn på trygghet. Vi er bedre i stand til å se, høre og oppleve ting slik de virkelig er på et menneskelig plan.

Endringer i mellomøremusklene er også en av grunnene til at mange som har opplevd traumer – for ikke å snakke om personer med autisme og ulike psykiske lidelser – er overfølsomme for lyd og lider av forstyrrelser i den auditive prosesseringen, noe som blant annet gjør at de har problemer med å forstå menneskestemmer i støyende omgivelser, være seg kjøpesentre, restauranter eller fester.

Du har kanskje hørt om eller selv opplevd at beredskapspersonell eller krigsveteraner ofte sliter med høye lyder eller har problemer med å høre spesifikke ord i samtaler. Dette er noe av grunnen til det.

Les mer om boken «Vagusnervens betydning» av Stephen W. Porges og Seth Porges, som teksten er hentet fra.

Featured