Om traumer og vår kreative kilde

Av Astri Hognestad

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Rubin - Tidsskriftet for kunstterapi nr. 1/2026

Traumer og det ubevisste

«Sårene og følelsene knyttet til traumer kan i ettertid trigges av bagateller og virker derfor i nåtid. Når vi skal bearbeide egne traumer eller hjelpe andre med å bearbeide dem, kan det være en hjelp å ha et overordnet perspektiv på hvilke krefter som virker i mennesket.»

Innholdet i denne artikkelen er delvis hentet fra Livskriser, traumer og vår kreative kilde. C.G.Jungs psykologi, som kommer på Flux forlag våren 2026. Det er en revidert og utvidet utgave av Livskriser og kreativitet - et jungiansk perspektiv, som ble utgitt av Gyldendal Ad Notam i 1997.

Hva er traumer og hvordan oppleves de?

Bevissthet om traumer og konsekvensene av traumer har økt mye de siste par tiårene. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har i over 20 år samlet og utviklet mye ny kunnskap om berørte av vold og andre traumer. De fleste utdanningsinstitusjoner innen psykoterapi vektlegger forståelsen av og arbeidet med traumer, og det utvikles stadig nye metoder for å håndtere ettervirkninger av dem.  

Ordet traume brukes også innen medisinen om fysiske skader. Innen psykologien skiller man mellom relasjonstraumer og andre traumer. Relasjonstraumer beskrives som en skade forårsaket av bestemte hendelser som vold, seksuelle overgrep, omsorgssvikt eller andre forhold som skyldes negative og destruktive opplevelser i forhold til omsorgspersoner (Norsk Psykologforening). Et traume forårsaket av nære personer innebærer et svik og rammer selvfølelsen dypt. Ulykker og naturkatastrofer skjer uten en intensjon utenfra. Selv om den type traumer som regel ikke oppleves personlig på samme måte, kan de likevel ramme på et eksistensielt nivå og utløse tilsvarende ettervirkninger som ved relasjonstraumer. Og noen ganger berøres gamle relasjonstraumer av en ytre hendelse i nåtid.

Mest alvorlig er skadene som følge av traumer når de eksisterende jeg-strukturene blir brutt ned, det vil si når en selv, ens identitet, konstant føler seg truet av å gå i stykker og være totalt verdiløs. Det brukes mange forskjellige metaforer for disse opplevelsene, som at man «faller fra hverandre», «går i oppløsning», «står ved en avgrunn», befinner seg i «helvete» eller i et «sort hull» og opplever en slags «død». Disse uttrykkene er de følelsesmessige ettervirkningene av hendelsene og forteller at traumatiserte mennesker lever i et grenseland.

Noen bærer med seg så alvorlige skader etter traumer at de utvikler ulike fysiske symptomer som søvnvansker og kroppslige smerter ved siden av utrygghet og angst, problemer i forhold til andre mennesker, lav selvfølelse og skam. Det kalles posttraumatisk stress (PTSD = posttraumatic stress disorder). PTSD merkes også på at angsten for gjentagelser av hendelser får kroppen til å reagere automatisk når ubearbeidede traumer blir trigget eller er der hele tiden som en overveldende trussel. Kroppen reagerer med en alarmberedskap som skaper mye stress, og på sikt kan det påvirke hjerte- karsystemet, immunsystemet og fordøyelsen.

Det finnes i dag mange metoder for å roe ned kroppen når et traume blir trigget. Det er gjerne gunstig å arbeide parallelt med både rent kroppslige metoder som yoga, pusteøvelser og øvelser som stimulerer vagusnerven, og med å være kreativ i forhold til de følelsene og de indre bildene som oppstår (minner og spontant oppståtte bilder).

Traumer og det ubevisste

Sårene og følelsene knyttet til traumer kan i ettertid trigges av bagateller og virker derfor i nåtid. Når vi skal bearbeide egne traumer eller hjelpe andre med å bearbeide dem, kan det være en hjelp å ha et overordnet perspektiv på hvilke krefter som virker i mennesket.

Vi har et ‘jeg’ som får oss til å oppleve oss selv med en identitet preget av visse kvaliteter og ferdigheter samt en bestemt historie (=et ‘selv’ innenfor selvpsykologien). I en naturlig utvikling lærer vi å være i kontakt med våre følelser og kan reagere ut ifra dem og ta valg som tjener vår utvikling. Denne identitetsutviklingen er preget av omsorgspersoner og andre nære personer i vår oppvekst og er viktig for om et menneske utvikler en god selvfølelse. I beste fall blir vi stadig mer bevisste om hvem vi er.

Ifølge jungiansk psykologi er vi ikke bare preget av de nære personene, men også av dypere, mer gåtefulle krefter, som kalles arketyper. De defineres som potensielle strukturer eller utviklingsmuligheter i mennesket. Det fører til at vi erfarer arketypene først og fremst i grunnleggende situasjoner og relasjoner i livet, i symboler og i synkronistiske hendelser. I kriser og overganger i livet synes de å være aktivert på en gjennomgripende måte. Det er en kilde vi egentlig er i kontakt med i alt vi foretar oss, om vi er oss det bevisst eller ikke, men signalene derfra blir ofte overkjørt i en trang etter å tilpasse seg omgivelsenes forventninger og krav eller ved at de er blitt overkjørt av omsorgspersoner. Men det er viktig å være bevisst på de kreftene som virker når gamle sår skal bearbeides.

Et blikk på kvantefysikken kan gi ytterligere en anelse om hvordan arketypene virker. Fysikerne kan nå beskrive en virkelighet bak den objektive verden vi omgir oss med og som ikke er konkret og målbar. I denne virkeligheten er alt bare et potensial, muligheter for noe til å bli til noe, opphavet for vår virkelighet (Hognestad, 2021). Innenfor psykologien er det derfor nærliggende å snakke om krefter som virker bakenfor de konkrete livsytringene hos mennesker, dynamiske strukturer som bidrar til å forme livet vårt uavhengig av miljøet vi fødes inn i og vokser opp i, altså arketypene, som er innholdet i det kollektivt ubevisste. De betegnes også som instinktenes kilde (Stevens i Papadoupolos, 2006, s. 77).

Når traumer skjer og psykens beredskap

Når vår naturlige utvikling hindres av traumatiske hendelser tidlig i livet, oppstår en konflikt mellom den vi opplever at vi er og den vi bærer muligheten i oss til å bli. Når indre grenser blir brutt ned, etterlater det et følelsesmessig kaos og kan føre til at personen i en periode blir overveldet av indre bilder, minner og urealistiske tanker om hva som skal skje, eventuelt bli grepet av panikk. Jeg-et fungerer mange ganger ikke lenger som en instans som kan vurdere en situasjon og ta valg i forhold til utfordrende hendelser. Den eller de opprinnelige hendelsene blir værende som verkebyller i kroppen og etterlater en beredskap i hjernen til å reagere lynraskt hvis noe minner om det som skjedde «for lenge siden». Da blir personen følelsesmessig kastet tilbake i den/de traumatiske hendelsen(e). Dette er en beredskap som skaper stress og tærer både på kroppen og den psykiske helsen.

Et traume fører ofte til at psyken splittes i to deler. En del blir altfor fort voksen og tilpasser seg den ytre verden, og en annen del forblir et lite barn som blir skjøvet vekk og forlatt. Denne mekanismen er kjent, og den «voksne» delen ble av engelske psykoanalytikeren, Donald Winnicott, kalt «et falsk selv», falsk i betydningen at en reaksjon, gjerne ansvarsfølelse, får altfor stor vekt, og andre vesentlige deler av personligheten ikke er med i bildet. Identiteten oppleves usikker, og verden føles som et utrygt sted. Et lite barn med store behov for kontakt forblir skjult og gjerne preget av skam. Dette fenomenet kommer ofte til uttrykk i drømmer der et barn eller et kjæledyr er forlatt eller glemt og kanskje i ferd med å dø.

Barnedelen er ikke bare det barnet som ikke ble sett, men først og fremst en persons innerste kjerne, «det sanne selv», som Winnicott betegner det som. I jungiansk psykologi kalles det Selvet, psykens drivkraft mot helhet.  En amerikansk jungiansk analytiker, Donald Kalsched mener at det virker som at denne barnedelen blir ivaretatt på en eller annen måte av ubevisste krefter, og at den beskyttes for enhver pris, noe som kommer til uttrykk i eksempelvis drømmer og i impulsive handlinger. Kalsched kaller den mekanismen som da trer i kraft et arketypisk forsvar (Kalsched, 1996, s. 3f.).  I en drøm symboliseres en slik mekanisme eksempelvis som en svært brutal skikkelse. Denne skikkelsen reagerer ut ifra det som oppleves som en livstruende situasjon og følelse av desperasjon. Kalsched forteller om en ung kvinne som hadde vært utsatt for brutale overgrep fra sin far i hele sin barndom. Hun begynte så vidt å kunne åpne seg følelsesmessig for terapeuten da han skulle ha ferie. For første gang uttrykte hun at hun kom til å savne samtalene. Natten etter drømte hun at hun hadde glemt å låse døren om kvelden, og en mann med øks sto plutselig over henne for å drepe henne. Hun våknet i panikk. Drømmen forteller at hun hadde satt døren på gløtt ved å uttrykke en følelse, at hun kom til å savne samtalene, og hjernen reagerer med å si at «nå har du latt en livsfarlig situasjon oppstå ved å sette døren på gløtt»! Det var den erfaringen hun bar med seg fra barndommen med farens overgrep, og derfor ble alarmen utløst (Kalsched, 1996, s. 15).

Den mekanismen som trer i kraft med et forsvar endrer seg ikke automatisk selv om personen vokser og modnes på noen områder. Det oppleves som om enhver ny livssituasjon innebærer en trussel. Selv hvor intenst en person arbeider med å endre sin innstilling på et kognitivt plan, er det en mye sterkere mekanisme som tar over inntil det er mulig å bearbeide angsten følelsesmessig. Mekanismens funksjon er å forhindre personen i å oppleve et nytt traume, «det utenkelige». 

Symbolene - en vei ut av traumer

Gjennom gode nære relasjoner, og gjennom drømmene, de indre bildene og merkelige sammentreffene som oppstår, forsøker det ubevisste å reparere de skadene som er oppstått etter et traume. Egenaktivitet er viktig. Kreativitet uttrykt gjennom maling, musikk, forming i leire eller dans, fremmer menneskers kreativitet generelt, utvider perspektivet på egen livssituasjon og, ikke minst, personen blir aktiv i forhold til sin egen situasjon. Derfor er evnen til å forholde seg til symboler en mulighet for å skape mening i kaoset eller tomheten og det meningsløse etter traumer.

Symbolene i indre bilder og drømmer kan vise hvilke mekanismer som er utviklet som forsvar (overlevelsesstrategier) og som dermed stenger for en fruktbar utvikling. Når en person mister kontakten med sin identitet, hender det at dette etterlater et tomrom som kan fylles av arketypiske krefter og sterke indre bilder og minner. Det kan i første omgang virke overveldende og skremmende på vedkommende, positivt eller negativt. Samtidig kan symbolene peke på nye måter å se verden på og skape et videre perspektiv. Slik kan et tryggere grunnlag dannes. Det kan for eksempel være et indre bilde eller drøm av en plante med nye skudd, eller det kan dukke opp en vennlig person i en drøm. Den traumatiserte kan altså, gjennom å være i kontakt med symbolene, gjennomleve en forvandling.

Den sveitsiske jungianske analytikeren, Ursula Wirz, sier det så sterkt at det å kunne gi rom for symboler og kunne forholde seg til dem på et følelsesmessig plan, er avgjørende for å overleve psykisk etter traumer (Wirz, 2014, s. 206). Hun har arbeidet med traumatiserte etter krig, naturkatastrofer og overgrep. Men ikke alle traumatiserte mennesker har lenger tilgang til symbolene eller i alle fall ikke en følelsesmessig opplevelse av dem. Dermed oppleves symbolene bare som verdiløse bilder. Hvis man ikke kan forholde seg til symbolene, dvs. hvis den symbolske funksjonen er død, er det samtidig en slags psykisk død, sier Wirz. Men denne evnen kan vekkes til live gjennom et dyptgripende arbeid (s. 159). Arbeid på flere plan og med ulike metoder kan være avgjørende. Likeså er gode nære relasjoner viktig. Hjernens plastisitet og sinnets regulerende kapasitet kan skape rom for at slike prosesser skjer, og kan i neste omgang føre til nye måter å tenke og oppføre seg på.

En mulig transformasjon

Billed-/kunstterapi er et svært viktig bidrag i arbeidet med traumatiserte. Det er en konkret metode som hjelper mennesker til, ikke bare å bearbeide gamle sår, men til å opprettholde kontakten med den indre kilden som en transformerende og helbredende kraft og til å være i kontinuerlig utvikling og bevegelse.  

Transformasjon innebærer at en ny orden tar form ut ifra en tidligere kaotisk tilstand. «Breakdown and breakup give way for breakthrough» (Wirz, 2014, s. 206). På den måten kan den som er traumatisert, vokse ut over traumet. Perspektivet kan endres. En person kan for eksempel oppdage muligheter som vedkommende ikke så tidligere. Vi snakker i den forbindelse om posttraumatisk vekst. Men ikke alle får oppleve et gjennombrudd som fører til transformasjon. Og det er alltid et mysterium når transformasjon er mulig og når det ikke er mulig. Vi må utholde å være hjelpeløse overfor det som ikke kan endres og akseptere og respektere de som må leve med indre konflikter og kaos, eventuelt tomhet og mørke, hele livet. Det er en utfordring til stadig å utvikle vår forståelse av traumer spesielt og av mennesket og livet generelt.

Kilder:

Jung, C.G.(1968). Collected Works. Princeton University Press.

Hognestad, A. (2021/2022): Livet trives best på kanten av kaos. Kvantefysikk i møte med psykologi. Flux Forlag.

Kalsched, D. (1996): The inner world of trauma. Archetypal defences of the personal spirit. Routledge.

Papadoupolos, R. ed. (2006): The Handbook of Jungian Psychology. Theory, Practic and Application. Routledge.

Wirz, U. (2014): Trauma and Beyond. The Mystery of Transformation. Spring Journal.

……………………………………………………………………………………………………………………….

Astri Hognestad er forfatter og i dag pensjonert psykoterapeut, utdannet ved C.G. Jung instituttet i Zürich. Hun begynte sin terapeutiske praksis i Oslo i 1990, og har lang erfaring med foredrag og kursvirksomhet. Dessuten har hun skrevet flere bøker om jungiansk psykologi og symbolforståelse (drømmer, eventyr og folkeviser), om eksistensielle temaer og om forholdet mellom psykologi og kvantefysikk der bevissthet er et sentralt tema.

Artikkelen er skrevet av Astri Hognestad og ble først publisert i Rubin – Tidsskrift for kunstterapi, nr. 1, 2026.