Strategier mot passiv aggresjon
Når vi ikke tør å si fra om krenkelser, kan vi bli passiv-aggressive. Det tærer på både relasjoner og selvrespekt. Astrid Hognestad hjelper til med løsninger på problemet, fra boken «Følelser».
Hvis vi ikke er vant til å uttrykke sinne når en annen øyensynlig gjør noe som oppleves krenkende, kan vi komme til å utvikle passiv aggresjon. Det vil si at vi bare blir kalde og avvisende, eller lar være å svare på spørsmål, blir taus i dagevis, eller kommer med stikk.
Den andre «må da forstå …», og vi forventer at den andre gjør det godt igjen uten at vi selv sier noe om det som har skjedd. Så oppstår det en maktkamp som tærer på forholdet, enten det skjer mellom foreldre og barn, mellom partnere, mellom venner eller mellom kolleger.
Et annet uttrykk for passiv aggresjon kan være å gjespe uavlatelig mens en annen snakker. Eller at man alltid «glemmer» ting man har lovet å gjøre, og bedyrer at man skal «snart gjøre det», men uten at det blir gjort.
Velkjent er også det å la være å svare på henvendelser som e-post eller sms, eller ikke ringe tilbake hvis noen har lagt igjen beskjed om ønsket kontakt. Hvis vi forsøker å forklare noe for en annen, og den andre ikke «forstår», men svarer med «misforståelser» eller fordreide oppfatninger, kan vedkommende også vise en form for passiv aggresjon.
Passiv aggresjon er tilbakeholdt sinne, men likevel aggressivt og uttrykt på en subtil måte. Man blir nærmest uangripelig på den måten. Den eneste måten å håndtere det på er enten å fjerne seg eller beskrive hva som faktisk skjer. «Jeg oppfatter at du alltid glemmer», «Jeg opplever at …», men uten å begynne en diskusjon, for det vil bare forsterke mekanismen.
Og hvis vi selv er fanget av en slik måte å vise sinne på, er det viktig å anerkjenne sinnet, forstå hvorfor vi blir sinte, og forsøke å tenke ut hvordan vi kan uttrykke oss konstruktivt på en mer direkte måte. Og hvis vi ikke er i stand til det, kan det være viktig å be noen hjelpe oss, og kanskje øve på en slik situasjon.
Mange ganger setter vi ikke grenser for andre fordi vi synes synd på dem, for «hun har hatt det så vanskelig i oppveksten», eller fordi «det er ikke så farlig». «Det er ikke så farlig» er en tanke og en holdning som lett kan undergrave vår selvrespekt.
Underteksten er nemlig «jeg er ikke så viktig». Det er en farlig holdning overfor oss selv. Og når vi synes synd på den andre, så kan det ligge en frykt for å miste vedkommende hvis vi viser sinne, altså en frykt for avvisning.
Det som er verre, er kanskje at vi avviser oss selv hvis vi ikke setter grenser. Dessuten kan det ligge en nedvurdering i å ta for mye hensyn. Vi viser ikke tillit til at den andre kan ta ansvar for sitt eget liv. Og den andre får ikke mulighet til å se på seg selv hvis vi alltid «synes synd på». Da opprettholdes et negativt reaksjonsmønster hos begge parter.
Noen mennesker tror de «hever seg over» det som er sagt eller gjort. Noen ganger kan en slik holdning være ekte, men den kan også være et uttrykk for at de er unnvikende. Da kan det komme til uttrykk som avvisning og utilnærmelighet i stedet.
Eller den som er krenket, kan bli overdrevent omsorgsfull, for eksempel ved å uttrykke at «jeg er så bekymret for at han skal komme ut for en ulykke». Her kan det være en fantasi om at den som krenker, skal utsettes for en ulykke.
I noen tilfeller kan en slik «bekymring» være uttrykk for en skjult aggresjon. Det betyr selvsagt ikke at enhver som er bekymret, har en aggressiv reaksjon, men det kan være verdt å utforske hvilke følelser fantasier egentlig bunner i. Man kan spørre seg hva som har skjedd i forholdet til dette mennesket nylig, om det er noe som skurrer i forholdet.
